(ŭn’dər-dôg’, -dŏg’)
n.

1. One that is expected to lose a contest or struggle, as in sports or politics.
2. One that is at a disadvantage.

Jeg vant Vixen Blog Awards likevel. Det føltes både fantastisk og forferdelig på samme tid. På den ene siden hadde jeg aldri trodd jeg skulle vinne, så da de ropte opp mitt navn så var det som å bli slått i trynet. Bare på en god måte. Som å bli slått ned av en regnbue.

På den andre siden så fikk hjernen min nok i det jeg entret scenen for å ta i mot prisen, så jeg husker ingenting fra det øyeblikket av og til jeg satt oppe på Stratos og drakk nok champagne til å slå ut en grizzlybjørn. Dette ledet også til at jeg tok det mest uansvarlige valget jeg noen gang har foretatt meg (Bortsett fra kanskje den gangen jeg satte fyr på trusene mine ute i skogen, etter et traumatisk møte med min første menstruasjon). Jeg hentet diamanten. På nachspiel. Med en promille på 3, minst.

Deretter gikk jeg hjem med en diamant til en verdi av 82.000 i veska, og gjorde meg selv lett tilgjengelig for en hel verden av trygdebeist og mafiagjenger som helt sikkert også ville ha diamanten.

// fra Mestergull

For jeg mener, dere skulle sett den i virkeligheten. Den er stor og skinnende og en gang stirret jeg på den så lenge at jeg tror jeg havnet i en transe.

Den er som Henrik Thodesen i grunnstoff-format.

Selve prisutdelingen var også fantastisk, i alle fall den lille delen av det jeg fikk med meg. Kjetil satt nemlig ved siden av og praktisk talt kastet opp ord på meg hele kvelden.

Men Kjetil er kjempekul altså.

Dagen etterpå gikk bare i intervjuer og små turer bak i skumle bakgater for å kaste opp, og på kvelden slo det meg at jeg ikke hadde verken spist eller gått på do hele dagen. Jeg er som Jack Bauer, bare mer nevrotisk og uten Y-kromosom.

PS: Andre fantastisk bra ting som har skjedd i det siste;

PS2: Jeg er oppriktig lykkelig akkurat nå. Så til dere som bor over meg: Dere kan kanskje ødelegge 14 måneder med nattesøvn, men dere kan aldri ta fra meg dette. I WIN!

PS3: Dere er de beste leserene i verden. Liker dere bedre enn taco, helt sant.

-       Hanne

For å være helt ærlig så er jeg egentlig ganske lykkelig om dagen. Jeg har en kjæreste som kliner med meg frivillig, jeg har sluttet å trene og jeg har en fungerende tv med tilkoblet Wii. Det at jeg fortsatt finner ting å irritere meg over skylder jeg derfor på det faktum at jeg må stå opp klokken 06:00 hver dag. Et umenneskelig tidlig tidspunkt, spør du meg.

Dette er mitt forsøk på å få ut litt aggresjon.

Vigdis.

”Vigdis” symboliserer alle sure og bitre hjelpepleiere som jobber på sykehjem over hele Norge. Dere kjenner til henne; huden hennes ligner på et oversiktsbilde i Google Earth, og hun snakker som en narkoman KOLS-pasient. Håret er alltid gulbleket, og hun bruker alle pauser hun får til å ta ”en sigg på verandan”. Selvfølgelig i full uniform, så hun stinker ut hele avdelingen etterpå.

Vigdis er heller ikke spesielt flink med pasienter.

Vigdis kan også finnes: bak kassen på Rimi, på lærerværelset eller på trygdekontoret til NAV.

Dubstep.

Dubstep er en forferdelig musikksjanger, med omtrent samme oppbygning som jazz  - totalt uforutsigbart og uten rytme. I tillegg til at det høres ut som en transformer i parringssesongen, så er det helt umulig å danse til. Jeg er ikke spesielt glad i dansing i utgangspunktet, men er promillen høy nok så hender det at jeg prøver meg på noen semi-rytmiske bevegelser jeg også. Det er ikke et fint syn, spesielt da den eneste måten å danse til dubstep på er å bevege seg som en epileptiker.

Jeg var nylig i Hemsedal, hvor afterskiene var sterkt preget av å prøve og ikke bli klemt i hjel av mennesker. Skrillex var tydeligvis en favoritt hos DJ-ene, så jeg sto ofte bare i to timer og lurte på hvordan jeg kunne bevege meg uten at det så ut som jeg hadde en hjernesvulst. Det var som en Zumba-time i en konsentrasjonsleir.

Mennesker som har vært på folkehøgskole.

Jeg vet ikke hva det er med folkehøgskoler som gjør alle om til gladkristne friluftsentusiaster, men noe er det! Jeg er overbevist om at det må være en form for sekt, hvor alle deltakerene blir hjernevasket til å bare snakke positivt om folkehøgskole livet ut. Jeg hadde en venn som kom hjem fra folkehøgskole en gang.

Mase på dere.

På grunn av dere så er jeg videre som finalist i Vixen Blog Awards, og jeg er så evig takknemlig at jeg skulle ønske jeg bare kunne rulle dere sammen, legge dere i lommen, og ha dere med meg rundt overalt. Tusen takk!

.. Tingen er den, at Vixen er som en 14 år gammel jente som bare må ha oppmerksomhet hele tiden. Derfor er det nå en ny stemmerunde, og siden jeg la alle kortene på bordet sist gang, så kan jeg egentlig ikke gjøre noe annet enn å be dere pent;

Jeg hadde satt utrolig stor pris på en stemme, så hvis du synes jeg fortjener å bli Årets Blogger: STEM HER!

Legger til katten igjen, for jeg følte den gjorde det store utslaget sist gang. Og som min mor pleide å si: ”Hvis noe fungerer, så er det ikke vits å forandre på det, men det sjokkgule håret og de rosa buksene får deg til å se ut som en veihore.”

- Hanne

I det siste har jeg fått inn en del kommentarer og mailer som går omtrent slik som dette;

Tingen er den, at jeg prøver faktisk å opprettholde en nogenlunde høy oppdateringsfrekvens, men det går da hardt ut over kvaliteten på innleggene. Jeg  har derfor funnet ut at det beste for meg (og dere) er at jeg oppdaterer når jeg føler jeg har noe å komme med. Dette er ikke en hverdagsblogg, det ville på ingen måte vært av interesse å høre hva jeg gjør til daglig.

Det mest spennende som skjedde i går for eksempel, var dette;

Skjønner dere hva jeg mener? Hvis ikke; Her i dagen i dag:

Etterpå så jeg 20 videoer av hamstere som prøvde å stappe for store ting inn i kinnposene, for å roe meg ned. Så skrev jeg dette innlegget.

Det dere kan gjøre hvis dere synes det er stress å gå inn på bloggen å sjekke hele tiden, er å bli medlem av Tegnehanne-facebookgruppen. Her oppdaterer jeg som regel når jeg vet når det kommer noe nytt, pluss at jeg en sjelden gang poster tegninger.

Neste innlegg kommer senest lørdag, forresten!

-       Hanne

PS: Heldigvis er de fleste av dere svært tålmodige med meg, så tusen millioner og milliarder takk for det. Dere er best!

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å be dere om å stemme, fordi jeg liker ikke å be andre folk om å gjøre ting for meg. Tingen er at jeg har faktisk ganske lyst til å vinne Blog Awards, så jeg gjør det likevel!

Jeg syns egentlig det er litt flaut hvor utrolig stort jeg syns det er å være nominert. Da jeg fant det ut, løp jeg umiddelbart ned til Rema og kjøpte en pakke 123-brownies som jeg blandet opp og konsumerte innenfor et tidsrom på tjue minutter. Det var intenst. Så jeg ber dere nå pent;

Syns du jeg fortjener å bli Årets Nykommer så hadde jeg satt ekstremt stor pris på en stemme! Tusen takk på forhånd.

STEM HER PÅ ÅRETS NYKOMMER.

Og dersom du er ekstra snill, så slenger du kanskje inn en stemme i kategorien Årets Blogger også.

HER.

..

..

..

Funket det? I så fall anbefaler jeg dere å slutte å lese her, for fra her og ut begynner det å bli ubehagelig. Jeg skal nå kjøre på med alle triks og manipulative teknikker jeg kan for å prøve å få akkurat deg til å stemme på meg. Jeg begynner med sympatikortet.

Fiskestangen fra helvete.

Da jeg var rundt 10-11 år så vant jeg en fiskestang på en basar. For det første så er dette det eneste jeg har vunnet i mitt liv, og for det andre så er den fiskestangen rot i en haug med traumatiske minner og opplevelser. Det første den gjorde var å totalt endre hvordan jeg så på min far. Jeg gikk fra å blindt idealisere han som en trygg og kjærlig farsfigur, til å se på han som en brutal drapsmann som hater fisk.

Og som om det ikke var nok, så er den også årsaken til at jeg en gang falt ned en foss.

Det endte med at far måtte stupe uti og redde meg, som førte til at mor ble så redd at hun skled på en stein, med min 2 år gamle bror i armene. Hun brakk armen og broren min sprakk leppa. Jeg har aldri sett så mye blod på en baby før.

Jeg vet ikke hvor den fiskestangen er nå, men hvis jeg skal tippe så vil jeg tro den er resirkulert og at Voldemort nå bruker den som tryllestav.

Jeg er den eneste tegneseriebloggeren, og alle andre er motebloggere.

Nå drar jeg frem rasekortet. Rase i dette tilfellet blir da definert som hvilken type blogger du er, og da vil jeg jo påstå at jeg er en del av en minoritetsgruppe. En gruppe på 1.

Jeg mener, motebloggere har jo allerede vunnet – i livets konkurranse! Tror dere motebloggere fortsatt går i det samme undertøyet de kjøpte på ungdomsskolen? Det gjør jeg nemlig. I dag har jeg faktisk ikke på meg undertøy en gang, for jeg glemte å vaske det, så jeg går med en bikini under klærne.

Jeg sparte det beste til slutt, og avslutter derfor med en sympatisk katt som stirrer på deg med tårevåte øyne.

Nå har jeg ingen verdighet igjen. Jeg føler meg som de svenskene som selger krill nede i Karl Johan. Vær så snill og stem på meg HER! , så kan vi glemme at dette noen gang skjedde.

- Hanne

Siden sist jeg oppdaterte så har jeg hatt eksamener, feiret jul og fått meg kjæreste, så beklager lite aktivitet her. Dette er bare det mest spennende som har skjedd i livet mitt siden August i fjor, da jeg oppdaget at om du får alle Simmene til å gå oppi bassenget og fjerner stigen så svømmer de bare rundt og rundt til de dør. Og er dere klar over hvor utrolig vanskelig det er å være produktiv, når du bare tenker på én ting? Dette er tilstanden i hjernen min akkurat nå;

Men nå er jeg tilbake. Dette er hva som har definert julen min;

Julebord

Julebord er et fenomen jeg er godt kjent med fra min tid som servitør på Jæren Hotell. Det jeg har tatt med meg fra den jobben er egentlig bare at julebord bare er gøy hvis du ikke er edru, og at hvis en mann seksuelt trakasserer deg så tipser han ekstra masse når han begynner å bli edru.

Å være servitør på et julebord er ikke veldig ulikt det jeg ser for meg det innebærer å være barnehagetante.

Så var det noen situasjoner barnehagetanter slipper. En gang fikk jeg et tips om at noen hadde seg under trappen.

Det sitter enda som brent inn på netthinna. Det var bare hender og kjønnsorganer over alt, og det luktet slik det lukter i apeburet i Dyreparken. Jeg har sett scener i Saw som er mer sexy enn det var.

Jostein sa at det var fem uskrevne regler som gjelder på julebord;

1. Ikke gå hjem først
2. Ikke vær mest edru
3. Ikke vær fullest
4. Ikke dra hjem sist
5. Ikke klin med, eller ta med deg hjem noen du ikke kom dit med.

I fjor brøt jeg minst 2 av disse reglene, men i år klarte jeg meg overraskende bra. Og det til tross for gratis vin!

Matpress

Jeg føler at jeg har spist konstant fra 24.desember til nyttår.

Først må jeg bare si at farmor er verdens søteste dame. Når det er sagt så har hun et perverst forhold til kaker, og hvilken mengde det er vanlig å innta av det. Hun tar heller ikke nei for et svar.

Jeg kommer til å ha vonde drømmer om småkaker i flere måneder fremover. Det kommer til å være Pizza-mareritt-bonanzaet av 2009 helt på nytt igjen!

Unngå katter.

Jeg har et svært ambivalent forhold til katter, da de på den ene siden er søtere enn sommerfugler rullet inn i sukkerspinn pakket inn i en regnbue, mens de samtidig får meg til å klø, nyse og hovne opp til jeg ligner på William Shatner på en dårlig dag. Jeg er altså allergisk. I familieselskap og lignende er det ofte katter involvert, og det er like uutholdelig hver gang.

Jeg vet dere som tåler katter nok ikke skjønner problemet, men se for dere at noe dere ikke liker kommer og bare gnir kroppen sin inntil dere og lager traktorlyder. Som for eksempel en sur pensjonist.

Eller en sånn Gorby micropizza som ingen liker, og som lukter fis.

Ja, dere skjønner tegninga.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte uten at det føles unaturlig, så jeg bare oppsummerer med et par ord som jeg ikke liker.

Sensuell. Kvinnfolk. Klimaks. Reisefot. Skjede.

-       Hanne

Hvis det er ett ord jeg gjerne vil utrydde, så er det ”dating”. For det første så er det et sånn engelsk-ord som vi har adoptert inn i språket som automatisk får deg til å høres ut som en pretensiøs 14-åring når du bruker det, og for det andre så har det en evne til å gjøre den bli-kjent-fasen før du eventuelt blir sammen med en person om til noe mye kleinere enn det burde være.

For kleint er det uansett. Spesielt når du er emosjonelt tilbakestående og har en ekstremt lav terskel for hva du synes er pinlig i tillegg. Derfor har jeg laget en liten liste med tips til hva som nok ikke blir godt mottatt hos en eventuell kjæreste;

1.Uvelkommen berøring.

Dette burde si seg selv, men mine erfaringer tilsier at det ikke gjør det. En jeg datet da jeg var 15 pleide å poke borti meg hele tiden med pekefingeren, og det var som om hvert poke trigget en nerve som gjorde at jeg ble sintere og sintere, og om det hadde fortsatt ville jeg nok mest sannsynlig blitt stor og grønn og drept noen. Derfor kunne det aldri fungert mellom oss.. Dét, og at han hadde en kjæreste utenom meg som jeg ikke visste om.

Min siste kjæreste hadde en lignende tendens. Han var under den oppfatning at så lenge det var en gul bil i nærheten så var blind vold helt i orden.

Det var bare én ting jeg ville gjøre når jeg så en gul bil.

(credit til Dag Ailo Gjerde for idéen på denne)

2. Ikke dra frem gitaren.

Jeg vet mange er under den oppfatning at gitarer fungerer som en form for viagra for kvinner, men det er ikke tilfelle. En gang var jeg på date med en som spilte gitar for meg, og jeg har ikke følt meg så utilpass siden mamma forklarte meg hvor jeg kom fra.

Han hadde også  ambisjoner om å bli lifecoach, og han nevnte trening som hans favoritthobby, så det er nok trygt å si at det er den pinligste daten jeg noen gang har vært på. Det var faktisk nesten pinligere enn den gangen en gammel dame falt på meg i Bogstadveien.

Den gangen forhindret jeg derimot et eventuelt lårhalsbrudd, så det var egentlig helt greit.

3. Ikke ha tribaltatovering.

Han som spilte gitar for meg hadde også en tribaltatovering på armen. La meg bruke Simmer for å understreke hva tribaltatoveringer gjør med humøret mitt.

For dere som ikke har spilt The Sims; Når Simmer blir provoserte så får de helt rød status-diamant og så nekter de å gå på toalettet for å tisse. Jeg hadde definitivt tisset i sofaen til Tribalkongen hadde jeg hatt mindre blærekontroll.

4. Ikke drikk deg full sammen med noen du prøver å imponere.

Jostein (Han som laget det diktet) tok meg med på konsert for en stund siden. Det tror jeg han angrer på.

Det hele begynte med at jeg drakk en flaske vin, og ble ganske full. Så drakk jeg 5 øl etter det.

La meg presentere tidenes verste date;

Vi trakasserte Truls Svendsen.

Jeg ble kastet ut av Rockefeller

Jeg begynte å sette grenser i taxien. Høylytt.

Jeg stjal en brus på 7/11.

Jeg sovnet i fosterstilling sammen med en halvspist pølse.

Første gang jeg møtte han drakk jeg meg også brisen på to øl, fordi jeg var så nervøs at jeg hadde glemt å spise hele dagen. En annen gang falt jeg ned en trapp.

..På den lyse siden så har han allerede sett meg på mitt verste!

-       Hanne

PS: Odd og jeg skal feire bursdagen vår, og dere er selvfølgelig invitert; Plis kom!

Jeg er en pingle, det er ikke til å stikke under en stol. Jeg går store omveier for å unngå ungdomsgjenger, jeg kaster opp før berg- og dalbaner og jeg får tvangstanker av at beina ligger utenfor dyna.

Jeg ville mest sannsynlig vært den som døde først i en eventuell apokalypse. Bortsett fra om det var en infeksjonsepidemi, kanskje. Jeg tror jeg fikk i meg alle antistoffene jeg trenger da jeg spiste den burritoen jeg mistet på  kantinegulvet i forrige uke..

Mistanken jeg allerede hadde om at jeg generelt sett var litt svakere enn alle andre ble bekreftet i arbeidsuken i niende klasse. Arbeidsuken har det ryktet på seg for å knuse alle barns drømmer i tusen små biter, og den var intet unntak for meg.

Dette skjedde faktisk med meg en gang, under bedriftsbesøk i syvende klasse. Han som var ansvarlig for å vise meg Kverneland Rør hadde egentlig ikke tid til meg, så han plasserte meg bare foran en tv, og satte på en tre timer lang film av et fjernstyrt kamera som kjørte rundt i et rør full av avføring. Det er den 4. mest forstyrrende tingen jeg har opplevd i mitt liv. Hakket mer traumatisk var likevel min arbeidsuke i barnehage.

Barn er som onde små roboter, og deres underutviklede sans for empati jobber til all tid til deres fordel. De spaner ut din største usikkerhet og bryter deg ned som en katt i en mikrobølgeovn. Takket være pizzaen jeg spiste til frokost den morgenen fant de min allerede første dagen.

Min usikkerhet angående tannreguleringen og mat som tidvis festet seg i den manifesterte seg som en konstant foss av neseblod og skam. Neseblod var noe jeg hadde slitt med i mange år tidligere, men jeg hadde alltid klart å snu det om til noe positivt ved å si til Hege at det bare betydde at jeg hadde tynne blodårer og hun hadde tjukke. Barnehagebarna kjøpte ikke den.

En av tantene fortalte meg at hvis barna prøvde å være slemme så skulle jeg bare le det bort, og så ville de gå lei. Det hun ikke tenkte på var at neseblodet fungerte som en varsellampe for sårbarhet.

Og det er hvordan jeg endte opp med å bli mobbeofferet i en barnehage jeg ikke en gang gikk i, 9 år etter barnehagealder. Jeg prøvde et øyeblikk og flytte oppmerksomheten bort fra meg og over på en liten baby med helt firkantet hode, men solidariteten blant barna var for stor.

I ettertid så innser jeg jo at det var galt. Det jeg burde gjort var og kalt han Frode Kommode, da dette ville spilt både på at hodet hans var møbel-formet og at navnet hans rimer på kommode. ”Firkant-Frode”, Hanne? Virkelig? Skulle trodd du ble oppdratt i en sekt som forbannet kreativitet.

PS: Taco er ikke sexy-mat.

PS2: Det verste med alt det jeg skrev ovenfor er at jeg ikke før nå innser hvor stor rolle mais har spilt for min utvikling.

-       Hanne

Jeg var 13 år første gang en gutt la merke meg. Han het Frode og gikk i klassen min på ungdomsskolen. På valentinsdagen bestemte han seg for å sette inn støtet, og kjøpte en bukett roser og et hjertesmykke som han personlig kom og leverte på døren min. Dere vet jo hvor emosjonelt tilbakestående jeg er nå – gang det med 10, så har dere Hanne 13 år. Derfor var det egentlig like greit at jeg var på LAN den kvelden, og ikke var hjemme.

Stakkars Frode. For det første måtte han gi roser og et smykke til min far, som kanskje er nabolagets skumleste mann om du ikke kjenner han. Det er noe med ansiktsutrykket hans som sier ”Jeg er en businessmann – som har tilgang til leiemordere”. Det tok meg mange år å innse at far ikke var sint, det er bare slik ansiktet hans ser ut.

For det andre så måtte han være vitne til at jeg unngikk han i 3 hele år etterpå. Jeg har enda ikke sagt takk for det smykket.

Jeg gjorde det mest fordi jeg var redd for hva folk kom til å si om meg.
13 år gamle jenter er på mange måter som de mennene som skrev Bibelen; de baserer seg kanskje på virkeligheten, men de pynter på det som om det skulle vært et amerikansk juletre i en glitterfabrikk. Skrekkeksempelet er Mais-Mari.

Jeg skal ikke gå i detalj om hvordan Mais-Mari fikk kallenavnet sitt, men det involverte Mari, en gutt, anal penetrasjon og en mais som dukket opp hvor de mest sannsynlig minst ville at en mais skulle dukke opp. Første gang jeg hørte historien var det snakk om én mais, men etter hvert som jeg ble eldre har det bare eskalert, og sist jeg hørte om det var det snakk om 5 mais. Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

Poenget er at jeg vet to ting om henne; Hun har prøvd analsex og hun er dårlig til å fordøye mais. Og det er alt jeg vet! Det sier litt om hvordan rykter sprer seg på Kverneland. Jeg har enda et anstrengt forhold til både gutter og mais pga henne.

Uansett, jeg har ikke fått en ordentlig kjærlighetserklæring siden den gang, men sist mandag! Da fikk jeg en. Jostein har skrevet et dikt, som han fremførte på en podcast og dedikerte til meg. Dere må høre det, det er både vakkert og velskrevet og veldig morsomt på samme tid!

Hopp til 12:00 så begynner det med en gang. (Det er forresten pornolyder i introen, så hvis du sitter i et rom fullt av gamle mennesker eller mor og far, så ville jeg skrudd ned lyden til du får spolt frem til 12:00)

Så Jostein, du er herved invitert på taco!

- Hanne

Som dere vet kommer jeg fra Kverneland, og etter å ha tilbragt sist helg hjemme måtte jeg på søndagen ta flyet tilbake til Oslo. Og som om det at jeg måtte dra i fra Kverneland (som jeg har sagt før er Norges, og muligens også verdens, beste sted å bo) ikke var nok, så var det også et helt fotball-lag som skulle sjekke inn og gå før meg i sikkerhetskontrollen. Nærmere bestemt Bryne FK.

Først må jeg bare si; De er veldig fine å se på, det er ikke det. De ble sikkert til og med litt irriterte over at jeg måtte stå ved siden av dem og ødelegge balansen av estetisk overlegenhet med min middelmådige kropp og brune flate hår. De har altså utseende gående for seg, men de er absolutt ikke de skarpeste knivene i skuffen. Jeg kunne ha fingerheklet en genser til Keiko på den tiden de brukte på å skjønne hvordan innsjekkingsmaskinen til Norwegian fungerte.

For å bygge videre på kniv-i-skuffe analogien så vil jeg til og med påstå at ”kniv” er å ta litt hardt i. En sånn sløv skei som du mater babyer med vil nok være en mer nøyaktig beskrivelse.

Det morsomste var likevel uten tvil da en av dem satte seg fast i en defekt automatisk dør. Jeg kunne se panikken spre seg over ansiktet hans som aids i Afrika i det døren klampet seg fast om armene hans. Du så det på hele han at han der og da mistet all tiltro til automatiske dører for all fremtid.

Etterpå sto han bare stille i rundt ti minutter med et utrykk som bare kan sammenlignes med Bambi etter at moren ble skutt – en tilstand vi i min vennegjeng bare refererer til som ”Henning”, etter at jeg en gang var så forelsket i en som het Henning at jeg ikke klarte å fungere. Det var patetisk! På en liste over tragiske perioder av livet mitt, ville Henning blitt plassert midt mellom ”Sigbjørn” og ”den gangen jeg løy til alle om at jeg hadde en ilder, slik at de skulle like meg bedre”.

Uansett; til tross for min forkjærlighet for mennesker som setter seg fast i dører, rulletrapper og heiser så klarte jeg, overraskende nok, la være å le. Det var verre den gangen reguleringstannlegen min ved et uhell sa ball i stedet for tann. Han hadde et par år tidligere hatt hjerneslag, og slet fortsatt med ettervirkningene, så det var definitivt ikke ok å le.

Jeg lever i håpet om at jeg en dag kan lære meg å kontrollere følelsene og impulsene mine bedre. Den dagen det skjer er nok den dagen jeg kan begynne å betegne meg selv som voksen.

Svaret på overskriften er forresten 3. Én til å trykke på knappene, én til å si hvilke knapper han skal trykke på, og én til å stå og heie på mens han samtidig blokkerer maskinen ved siden av.

- Hanne

Odd-Reza [Ådd-ɾeˈzɒː] født 1990, oppvokst i Stavanger. Twitrer. Engasjert samfunnsborger. Verdens kuleste fyr.

Jeg skriver nesten utelukkende om meg selv, noe som egentlig vitner om litt narsissistiske tendenser, men dere ser ut til å godta det så da er det greit. I dag skal jeg likevel dedikere innlegget til noen andre enn meg selv; nemlig Odd. Rett og slett fordi han en gang sa jeg var søt etter at jeg hadde kastet opp to ganger og gått 1 time ute i pøsregn for å få tak i kjøttdeig til tacoen.

Kvaliteter Odd har som jeg setter pris på:

1.Konstante ølbriller.

Han finner noe vakkert med absolutt alle. Odd kunne sikkert klina med en container om det var fysisk mulig, fordi den hadde så fin oppbygning. Jeg ser ikke på meg selv som en person som dømmer mennesker ut i fra utseende, men Odd.. Odd tar aksept til et helt nytt nivå.

2.Mitt eget personlige en-manns-støttesystem

Han hjalp meg nylig gjennom en liten personlig krise jeg gikk gjennom da jeg trodde jeg var emosjonelt stabil nok til å for en gangs skyld ta med meg noe annet enn en kebab hjem fra byen. Jeg kan nå si med stor sikkerhet at en uforpliktende  og intim relasjon som varte omtrent like lenge som min skatekarriere ikke er hva jeg trengte.

Han var kjekk, han var sjarmerende og jeg tror han utrykte sin begeistring for taco hvertfall én gang i løpet av kvelden. Det eneste var at jeg er av typen som tar det personlig bare noen ser skeivt på meg på t-banen, så jeg tok det svært personlig da jeg våknet opp alene og innså at gutten hadde sneket seg ut i løpet av natten. Han refereres derfor heretter til som Ninja-Hitler.

Det første jeg gjorde var å ringe Odd.

Timene som fulgte var intense.

Jeg brukte resten av dagen på å være deprimert og se på hamsterannonser på finn.no, fordi når jeg drikker blir jeg tydeligvis like ubrukelig som en bachelor i filmvitenskap. Jeg husker vagt øyeblikket jeg og Ninja-Hitler møttes.

Førsteintrykk er kanskje ikke min sterkeste side. Det ligger rett under «Nigeriansk sprangridning» og «drepe edderkopper med  bare hendene» på listen over ting jeg er god til.

Odd reddet heldigvis dagen ved å lage nachos til meg og la meg slå han i Tekken 3. Jeg tror Odd og nachos kunne hjulpet meg gjennom praktisk talt hva som helst.

3. Han er snill.

Nå ser det ut som jeg bare smisker, men jeg sier det bare som det er. Han er søtere enn en sommerfugl rullet inn i en regnbue, spist av en kattunge!

Første gang jeg møtte han så fant jeg meg selv i tvil om det var morsinstinktet eller seksualdriften som slo inn, men jeg vet at jeg hadde bare lyst til å gi han en klem og ta han med hjem og la han bo i kjelleren min til han fikk Stockholm syndrom og elsket meg. Han er som en sjarmerende baby, bare bedre! Odd kan blant annet spise fast føde og overleve mer enn 4 timer alene.

-       Hanne