Josteins romkamerat Dimitri.

For en stund siden fortalte Jostein meg en historie som fikk meg til å le så mye at jeg et øyeblikk trodde jeg var blitt inkontinent. Og i stedet for at jeg gjenforteller hans opplevelse, ba jeg han om å skrive den ned selv. Her er:

Da jeg var 20 år flyttet jeg hjemmefra til en større by for å studere. Siden jeg ikke kjente noen der måtte jeg ta sjansen og flytte inn i et kollektiv med fremmede. Jeg så på dette som et riktig steg i retning å «bli voksen» . Verden lå for mine føtter, og det startet bra. Den første som flyttet inn var Tord, en likesinnet fyr som gikk på samme studie som meg. Tord var morsom og snill, og er fortsatt en av mine beste kompiser. Ett kupp, tenkte jeg.

De første månedene var det bare meg og Tord, selv om leiligheten bestod av tre soverom. Vi hadde det supert; lagde fester, studiegrupper, middager, altmulig. Så fikk vi en dag vite at det snart kom til å flytte inn en person til. En utlending fra en annen kultur. Jeg er ikke så glad i å henge ut folk på nettet, så la oss kalle han Dimitri og si at han var fra Russland.

Dimitri fortalte oss at han var i Norge for å selge juice i noe vi senere fant ut var et pyramidespill, men det virket mer som han hadde kommet til Norge for å fortelle alle nordmenn livshistorien sin. Han hadde nok funnet ut at vi nordmenn er veldig gode og høflige lyttere, så når noen prater venter vi til de er ferdige. Historiene startet ofte uskyldige, med at han og noen kompiser eller brødre hadde vært på en fest, men endte som regel med hvordan respektløse idioter ble banket opp.

Disse historiene gikk som regel i en sirkel, hvor de gikk fra slosskamp til slosskamp og hver slosskamp var den samme. Så den eneste måten å avslutte kvelden på var å sakte men sikkert bevege seg mot sin egen soveromsdør.

Mitt møte med Dimitri gav meg også nye perspektiver på forskjellige ting, som for eksempel respekt. Alt jeg visste om respekt frem til da hadde jeg lært på barneskolen, og det dreide seg som for det meste om brune og hvite barn som holdt hender under en regnbue. Dimitri hadde et annet forhold til ordet respekt.

Å ha han med på fest var alltid et sjansespill. På den ene siden kunne vi få cred for å ta med en gjest som var anderledes, men på den andre siden kunne festen ofte ende slik:

Etterhvert fant vi ut at det var ikke alt han sa som kunne tas helt bokstavelig.

Tilslutt fant vi ut at han også hadde kone og barn ett sted på vestlandet.

Repost: Rullestolmannen.

Det var en helt vanlig dag i 2008, jeg var på jobb og ante fred og ingen fare. Så ung og naiv. Jeg jobbet på en klesbutikk for menn, og hadde gjort det i rundt tre år. Over de årene vil jeg si jeg hadde jobbet meg opp et relativt vidt kunnskapsspekter når det gjelder herreklær, og jeg anser god serviceinstilling som en av mine sterkere sider. Dette var før jeg møtte rullestolmannen..

Rullestolmannen kom rullende inn i livet mitt en helt vanlig hverdag. Han kom inn i butikken sammen med en hjelper, som virket noe passiv til jobben hun hadde blitt tildelt. Hun sa at han måtte ha seg en ny t-skjorte, og jeg tenkte at dette skulle bli en enkel oppgave. Rullestolmannen selv var tydelig psykisk utviklingshemmet, så jeg prøvde å engasjere hjelperen i t-skjortejakten. Dette viste seg å være vanskeligere enn jeg ville trodd.

Min iver etter å gjøre kunden fornøyd gjorde at jeg på et tidspunkt kastet t-skjortene rundt meg. Hun reagerte bare med små grynt i ny og ne, og var omtrent like engasjert som en død hest.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte ta saken i egne hender. Jeg måtte rett og slett bare plukke ut en selv, mannen kunne jo ikke rulle rundt uten t-skjorte heller, det var jo tross alt sommer. Jeg plukket opp en t-skjorte uten å se på den selv, og snudde den mot mannen. Responsen jeg fikk var uvirkelig! Mannen klynket ut noe som kunne minne om et delfinskrik, og det var tydelig at han var glad, og at han likte t-skjorten.

Det var et stort øyeblikk for meg også, da jeg endelig fikk en form for positiv tilbakemelding på hvor hardt jeg hadde jobbet for å finne han den perfekte t-skjorten.

Dere vet i slutten av alle romantiske komedier, når damen står på flyplassen og akkurat skal til å gå på flyet, men så kommer mannen løpende og stopper henne, og de innser at de er ment for hverandre og at hele filmen har bygd seg opp mot akkurat dette magiske øyeblikket? Akkurat slik var det. Bare det var mellom en mann og en t-skjorte.

Det var ikke før jeg sto i kassen at jeg så hva motivet på t-skjorten var. Hjertet mitt sank ned i magen, og jeg kikket raskt bort på rullestolmannen. Han svevde enda på en rosa sky. Mange tanker for gjennom hodet mitt. Var det riktig av meg å ta fra han den gleden? Hvor mange penger måtte jeg donere til barn i Afrika for å få tilbake de karmapoengene? Finnes det et Helvete?

..Uten at jeg fikk tenke meg videre om slengte hjelperen pengene over disken og røsket til seg t-skjorten. «Trenger ikke pose!».

Rullestolmannen rullet ut av butikken med hele min selvfølelse og integritet hengende etter seg.

Så hvis du noengang ser denne bad-ass mannen rulle rundt i gata og lurer på hvilket beist som har kommet på solgt han den t-skjorta.

Det var meg.

Autoriteter.

(Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Tegnehanne-magasinet.)

Jeg har et stort problem med autoriteter. Og da mener jeg ikke sånn, ”Fuck the police, I hate my teacher.”. Jeg mener sånn, ”Jeg respekterer autoriteter så mye at jeg i deres nærvær blir redusert til et sosialt inkompetent lite barn”.

Det er noe med mennesker som ikke føler behov for å verken se deg i øynene eller le av de dårlige vitsene dine som bare gjør at jeg ha deres oppmerksomhet og godkjennelse på alt jeg gjør. Legen min er en sånn person. Det er derfor jeg alltid søker opp symptomene mine på Google, og diagnostiserer meg selv.

Jeg er gravid hver måned, og har kreft omtrent to ganger i halvåret.

Min far er også en sånn person. Jeg har tidligere skrevet om fars konstante og svært autoritære steinfjes, så i ti år gamle Hannes enkle verden hadde far bare to sinnstemninger:

Å se ”trist” i min oldemors begravelse satte derfor i gang alle interne varsellamper om at noe var alvorlig galt.

Det er noe med at når far viser følelser, så vet alle at dette er en jævla seriøs situasjon, som tas på alvor. Til og med når han ler, så er det en liten stemme i underbevisstheten til alle rundt som sier ”Det der! Det må ha vært en ut av proporsjoner bra vits”. Arne Sigbjørnsen sløser ikke bort latter på høne-med-slips-vitser.

Jeg hadde nok ikke begynt å gråte i begravelsen selv, hadde det ikke vært for han. Jeg kjente tross alt ikke oldemor så godt. For meg hadde hun alltid vært en svært gammel person som aldri husket navnet mitt, og som var i overkant opptatt av lefser.

Det kan ha hatt noe å gjøre med at hun var dement.

Min irrasjonelle ærefrykt for mennesker jeg anser som bedre enn meg selv hindrer meg også i hverdagslige sosiale settinger. Jeg har ikke de sosiale egenskapene som trengs for å ha en normal samtale med personer som: sjefen min, folk som er eldre enn meg, politi, ansatte i fancy klesbutikker, og andre med lignende autoritær posisjon. Da kommer bare den kontrollerende indre stemmen som gjør akseptert og vanlig oppførsel helt umulig.

Det at vedkommende har høyere rang enn meg gjør at jeg hele tiden streber etter bekreftelse, og alle samtaler blir preget av det. En gang klarte jeg ved et uhell å si til sjefen min at jeg også likte bandet Toto, og ble fra det øyeblikket av tvunget til å snakke om, høre på og engasjere meg for Toto i alle de 4 årene jeg jobbet der.

Jeg har et ambivalent forhold til Toto den dag i dag.

Nå har jeg vel funnet ut at jeg bare har to valg her i livet. Alternativ én: Jeg kan bli sjef selv. Dette er likevel ganske usannsynlig, da jeg er omtrent like strukturert som dokøen på Hovefestivalen. Derfor må det nesten bli alternativ to: Bli freelancer. Da vil jeg være min egen sjef, og kunne jobbe akkurat når og hvor jeg føler for det. Jeg trenger ikke en gang ta på bukser for å gå på jobb!

For Jostein sin del så bør jeg nok få meg et kontor.

- Hanne

Å mestre hverdagen.

Jeg har ikke opplevd mye vondt i livet mitt. Faktisk så har jeg ingen idé om hvordan det føles å ha det vondt en gang, ut over å slå kneskålen i et skarpt bord. Dette har ført meg til å dramatisere de små tingene i livet, og tåle omtrent like mye motstand som en marshmellow.

Jeg husker fortsatt da jeg var 6 år, og mor og far planla å male vårt tidligere gråe hus hvitt. Dette er hvor stor forskjellen kom til å bli:

Og det er den eneste forskjellen du kan ta fra den hendelsen. I mitt hode derimot, var forskjellen altoppslukende og katastrofal. Jeg var sikker på at om det huset ble noen nyanser lysere så kom hele livet mitt til å rase sammen, og noen kom definitivt til å dø. Ikke fra selve malingen, men som en konsekvens av at huset nå var en annen farge.

Huset ble malt, og ingen døde. Denne opplevelsen har jeg kommet frem til at er det første jeg husker, som et bevisst og tenkende menneske. Jeg husker ingenting før det, og veldig lite rett etter det, men det at mitt hjem skulle få en annen farge og hvor forferdelig det opplevdes satte åpenbart dype spor i sjelen til lille Hanne.

Senere i livet har dette vært en tendens som har gått igjen. Jeg tror kroppen min bevisst prøver å forberede meg på at jeg en dag vil oppleve at noen nær meg dør, og det er faktisk en mulighet for at jeg kan oppleve ekte kjærlighetssorg (Jeg tror ikke det teller at min store barndomsforelskelse Siggi (Jeg er fra et lite tettsted, alle navn må bytte ut endingen med bokstaven i) heller ville kline med alle jentene i klassen før meg, til og med hun tjukke). Derfor oppleves den mest trivielle detalj som at hele verden er i mot meg.

Her om dagen fikk jeg for eksempel et munnsår.

En annen dag hadde jeg gangsperre (var støl), etter første gang på Body Pump på to år.

Og jeg skal ikke legge skjul på at det var et nederlag ikke å bli nominert på Blog Awards i år. Nå håper jeg bare å bli nominert på den offisielle bloggeprisutdelingen, Oggawar 2012.

I tillegg til alt dette, så har også kroppen min vendt seg mot meg, i form av en nervøs blære. Om det bare foreligger en ørliten sjanse for at noe fælt kan skje, så må jeg tisse. Og å måtte tisse tar virkelig fra meg hele livsgnisten, og gjør at jeg ikke kan føle lykke under noen omstendigheter. Jeg tror at det nærmeste jeg har vært å ville knuse fjeset til en annen person, har vært når noen prøver å snakke til meg når jeg må tisse som verst.

Det har til og med utviklet seg til en ond sirkel, hvor jeg får nervøs blære fordi jeg er nervøs for om jeg kommer til å få nervøs blære. Jeg har derfor den siste tiden brukt mye tid på å lese om mennesker som har det verre enn meg selv, for å sette ting i perspektiv. Dette er mest fordi mennesker på facebook tvinger meg til det.

Men jeg er også opptatt av at syke barn skal få ha et så godt liv som mulig. Derfor var denne saken (postet på dagbladet rundt jul en gang) svært opprørende.

Klovner! Ikke nok med at barna er så syke at de må være på sykehus, men så skal de i tillegg måtte omgås en oversminket og overekspressiv, stum dukke-mann som drar lange remser med polyester ut av munnen?

Nå skal ikke jeg utelukke at selv om jeg personlig plasserer klovner i samme kategori som menn med lange frakker og Old El Paso-taco, at ikke andre faktisk liker dem. Det finnes jo tross alt mennesker som kjøper pinnedyr til å ha som kjæledyr, så alt er mulig. Min forakt for klovner kan ha noe med at jeg, da jeg var liten, så en film hvor en klovn drepte og spiste den hovedpersonen jeg identifiserte meg mest med.

Men aller helst så tror jeg det handler om at de har et jævla skummelt morderfjes.

- Hanne

Å være samboer.

Etter at jeg kom hjem fra utveksling bestemte Jostein og jeg at vi var klare for å flytte sammen. Dette var et stort steg, da ingen av oss har bodd sammen med kjærester før, og vi ikke har peiling på hvordan vi skal gjøre det. Ingen av oss kan lage middager som overstiger vanskelighetsgraden av spagetti og kjøttdeig, og vi har ikke kjøpt inn en eneste grønnsak siden vi flyttet hit, så sjansen for at vi begge får alvorlige mangelsykdommer og totalt neglisjerer kroppene våre er i stor grad til stede.

På en annen side så har jeg gjort  mange flere voksen-ting enn jeg pleier i det siste. Her om dagen kjøpte jeg til og med blomster!! Som jeg skulle ha til pynt! La meg illustrere hvor voksen jeg følte meg da:

I tillegg til drastisk modning, så har det å flytte sammen gjort at vi er tvunget til å bli bedre kjent med hverandre. Det syns jeg har gått kjempefint.

Jeg skal nå gjøre alt for at det ikke utvikler seg i denne retningen:

For skal jeg tro alle sitcoms jeg noen gang har sett, så er det helt uunngåelig at jeg vil begynne å se på Jostein som det verste som har skjedd meg, og at mine verdier og hobbyer automatisk vil bli det motsatte av hans.

Hvis det er én ting jeg umiddelbart tenker kan komme mellom oss, så må det være mitt forhold til mat. For mens jeg ser på å spise som en av mine favoritt ting å gjøre, så spiser Jostein utelukkende for å overleve. Jeg mistenker at denne fundamentale forskjellen mellom oss gjør at vi både lever, tenker og vurderer ting helt ulikt.

Jeg vet ikke helt hvor denne esktreme fetisjeringen av mat kommer fra, men jeg vet at det ikke kommer til å forsvinne med det første. Jeg skulle ønske jeg kunne kutte ut kjøtt for miljøet, eller spist sunt for å føle meg bedre, men jeg klarer det ikke. Jeg slutter ikke å spise før noen andre tar maten av bordet.

 

Det var en dame som la ut dette bildet på facebook her om dagen:

Jeg kunne ikke relatere til det i det hele tatt. Jeg kunne like så godt lest hieroglyfer.

Og en annen ting som kanskje kan bli et problem: Jeg tror min fysiske styrke kom litt som en overraskelse på Jostein. Og da mener jeg en sånn type overraskelse som å få bilde av en penis på snapchat, eller at noen har drept katten din mens du sov.

Jeg har lest at gutter underbevisst velger partner ut i fra faktorer som bryststørrelse, hoftebredde og generelt ting som kan være indikatorer på at vedkommende er i stand til bære frem hans avkom. I så fall tror jeg kanskje at jeg ødela alle sjanser på at han noen gang vil tørre å produsere et barn sammen med meg, i fare for at mine patetiske bicepser ikke vil takle vekten av en baby, og at den vil falle i bakken og dø. Jostein måtte nemlig være vitne til at jeg skulle bære en pose med ved fra butikken og to kvartaler hjem til vår bygård.

Det endte med at jeg mistet den i trappen på vei opp til leiligheten, og jeg vet ikke hvem som var mest skuffet: meg selv, eller Josteins primitive instinkter. Mest sannsynlig meg selv.

PS: Jeg klarer kanskje ikke bære en pakke ved 200 meter, men jeg var faktisk med og bygde åtte Ikea-møbler! Gjorde bare feil 4 ganger og ødela bare én hel møbel.

 

- Hanne

 

 

Tegnehannebladet

«Bedre enn dine beste blogginnlegg!»

- Jostein

 

«Jeg elsker det mer enn jeg elsker deg!»

- Jostein

 

«Jeg brukte flere uker på dette bladet, og så får jeg ikke sett det selv før jeg er hjemme fra Kina»

- Meg selv

 

Som dere ser har magasinet mitt fått strålende kritikker!  Nå har nok de fleste av dere som har bestillt det fått det, så nå legger vi ut resten for salg. Og for dere som ikke har lest det så inneholder det blant annet:

En lengre historie om en dame som hatet meg, og spesielt kaffe latten jeg lagde til henne.

En rekke ting jeg ikke skjønner meg på.

Og en guide til hva din tatovering sier om deg som person.

Og selvfølgelig mange andre ting. Stripeserien min Hanneland er også i bladet, og den skal i VG fra litt uti desember av, så det er vel på en måte en liten kvalitetssikring. Jeg syns det er viktig at dere får valuta for pengene, ser dere.

HER kan dere kjøpe det! Det koster 55kr + frakt.

De som forhåndsbestillte betalte bare 55kr, men vi fant ut at vi måtte inkludere frakt i tillegg. Så beklager det.

foto: @inga90v på Instagram

PS: Legger inn en kjøpslink her også, i tilfelle. Jeg har brukt alle pengene mine på nyttige suvenirer som morsomme trekanthatter og Hello Kitty-deksler.

- Hanne

Min debut på papir.

I det siste har jeg hatt sterke rykninger i høyre øye, som følge av at jeg har måttet:

1. Bekymre meg over hvordan det skulle gå å flytte til Kina

2. Hvordan jeg skal klare å oppdatere bloggen som normalt samtidig som jeg lager flere saker til et magasin.

Og 3. At ingen kjøper magasinet, slik  at jeg må gjøre som jeg gjorde med håndballkjeksene i 7.klasse; Kjøpe alle selv.

Den gangen førte det til en liten klump på magen som enda ikke har forsvunnet, og jeg mistenker at jeg denne gangen vil ende opp ruinert, med 3000 tegnehanne-magasiner som eneste personlige eiendeler.

 

Jeg skal altså gi ut et magasin! Det vil bestå av flere lengre historier, noen kortere, tegneseriebaserte artikler, et intervju med en kjendis (!!) og flere enkeltstående striper både fra meg og andre flinke serieskapere. Og det er ikke så dyrt heller, det koster bare 55kr. Og det er inkludert frakt.

Og hvis du nå tenker at 55kr ikke er verdt det, så vil jeg bare vise dere alle bruksmulighetene dette magasinet har:

Mange muligheter, altså.

Helt siden jeg begynte å lage tegneserier for 5 år siden, så har drømmen vært å gitt ut et blad, så jeg håper dere syns det er litt gøy også. Det er bare planlagt én utgivelse foreløpig (kommer litt an på hvordan det går), men den ene har jeg gjort alt for at skal bestå av ting jeg tror dere liker.

Det er begrenset opplag, men dere kan forhåndsbestille HER! Redaktøren min tvang meg også til å signere 100 tegninger rett før jeg reiste til Kina, så du får kanksje det også om du er tidlig ute. Jeg var litt trøtt, så noen får en tegning av en blomkål… Kupp!

 

- Hanne

Min venn, finsken.

Nå har jeg vært i Kina i 3 uker, og det er en del ting jeg har lagt merke til som er litt annerledes fra Norge. For å nevne noen:

Kinesere har litt andre sosiale normer

Det første jeg la merke til var at de stirrer på utlendinger som om vi skulle vært en gjeng multihandicappede enhjørninger.

En gang var det faktisk en mann som kjørte scooteren sin inn til siden, bare for å stå der å se på oss i det som føltes som en evighet, og så kjøre videre. De tar også bilder, filmer oss, og peker. Når jeg kommer hjem er det en stor sjanse for at jeg kommer til å bli dypt deprimert over den plutselige mangelen på oppmerksomhet.

 

Kinesere er svært åpne om sine ufyselige kroppsfunksjoner

Du vet aldri når du plutselig blir overfalt av metangass. De promper på bussen, de promper i matbutikken, og en gang så jeg til og med en sykepleier prompe mens hun tok en blodprøve.

Og INGEN reagerer. Bortsett fra meg. Jeg begynte å le høyt bare av å skrive ordet ”promp”, for å si det sånn.

Andre ting de ikke skjemmes over i det hele tatt er:

-Raping.

Jeg så en søt gammel dame bli forvandlet til en ond sjelespisende demon på under 2 sekunder.

- Spytting

- Spise med munnen åpen/spytte ut matrester på bordet.

Alle disse eksemplene er tilfeller jeg selv har vært vitne til, og min livskvalitet reduseres litt mer for hver gang jeg ser det.

 

Alt er billig her

I starten var jeg overlykkelig over å for eksempel kunne kjøpe en stor BigMac-meny til bare 18kr, men nå har jeg innsett at det kanskje kan være en ulempe. For det første så kommer jeg til ligne på en hval-menneske-krysning når jeg reiser herfra. Jeg har nemlig prøvd å være overvektig før, så jeg vet at jeg ikke liker det. Jeg oppdagde for 5-6 år siden Dream-is, og gikk i flere måneder med den misoppfatning om at den var sunn fordi det var youghurt i den..

 

Og for det andre, så er terskelen for å kjøpe ting jeg ikke har behov for ekstremt mye lavere.

Ellers har jeg hatt det helt fantastisk til nå! Utenom en liten periode hvor jeg trodde en av de finske utvekslingsstudentene ikke likte meg. Hun unngikk å verken snakke til eller se på meg. Og en gang jeg kom inn på rommet hennes for å hente kakerlakkspray så kan jeg sverge på at jeg så henne sukke dypt, som om jeg var en parasitt som kom for å tvinge på henne den uutholdelig fæle personligheten min for tusende gang.

Det er ikke det at alle like meg, det er bare at om de ikke gjør det så tenker jeg på det hele tiden og sover dårlig om natten, og vil bare ligge i fosterball-stilling konstant. Jeg iverksatte derfor alle mulige tiltak for å prøve å få henne til å endre mening.

Alle mine forsøk på kontakt ble skutt ned. Jeg hadde ingenting mer å gi. Planen om hvordan jeg mentalt skulle kutte henne ut av livet mitt var allerede i gang, da plutselig dette skjedde:

Jeg har ikke snakket et ord med henne etter det, men jeg anser henne nå som en av mine nærmeste venner. Faktisk nesten som en søster.

Jeg tror jeg skal spørre om hun vil komme i bursdagen min i desember.

 

-       Hanne

PS: Jeg setter stor pris på en stemme her! Jeg skal ikke gå helt blog awards igjen, og tvinge dere til å stemme på meg ved å poste bilder av søte katter, men jeg ville bare nevne det.

Den utrolige reisen.

Det er en ting jeg ikke har fortalt dere. Jeg har faktisk nesten ikke fortalt det til noen, fordi da blir jeg tvunget til å snakke om det, og da må jeg først innse at det er en realitet. Jeg skal nemlig på utveksling, til Shanghai i Kina, og jeg reiser i morgen tidlig.

Først, et par ting dere sikkert lurer på:

Nei, jeg kommer til å fortsette å oppdatere fra Kina de 3 månedene jeg skal være der.

Det blir definitivt en utfordring. Da jeg først flyttet inn i dette kollektivet så gikk jeg ikke skikkelig på do på en uke, fordi jeg følte døren var for tynn. Det hullet i gulvet i Kina er mitt verste mareritt (Bortsett fra det stadig tilbakevendende marerittet hvor Hufsa forfølger meg i en labyrint, så klart).

Det er kanskje det verste av alt.

Men jeg gleder meg, helt ærlig. Selv om det er mange ting jeg kommer til å savne;

Jeg kommer til å savne Helena, min beste venninne, og hvordan hun uten feilmargin kaller alle dørvakter som ikke slipper meg inn for hårfarge-rasister.

Og hennes tvillingsøster Eline, som til tross for at hun bare kler seg i jordfarger, studerer arkitektur, og holder leiligheten sin like steril som en operasjonssal, er en av de mest interessante menneskene jeg kjenner. Hennes store lidenskap er rutefly og skytespill.

Og så kommer jeg til å savne brød og poteter. Og da mer spesifikt: Chips på brødskive. Det revolusjonerte frokostuniverset mitt.

Jeg tror mitt forsøk på lavkarbo-diett fikk meg til å innse hvor stor rolle karbohydrater spillte i livet mitt. En gang landet det en due på chips-skiven min i parken, og jeg spiste den like vel. Immunforsvaret mitt har aldri vært så sterkt som etter det.

Men mest av alt kommer jeg til å savne Jostein. Jeg har forberedt meg da. Jeg har trålet kvinneguiden og klara-klok.no for tips til hvordan vi overlever et avstandsforhold, og for å oppsummere alt jeg leste i ett ord: Kommunikasjon. Jeg er ingen storfan av det egentlig. Jeg liker best å bare holde ting inni meg, helt til jeg enten glemmer det, eller drikker alkohol og det kommer ut av seg selv.

Men det kommer til å gå bra uansett.  Vi klarte oss gjennom Twilight Breaking Dawn Part 1 sammen, og da klarer vi dette også. Jeg gruer meg bare til å måtte si hade i morgen, fordi jeg vet at jeg er en stygg gråter, og da blir det det siste han husker av meg.

Nå er jeg så stresset at jeg føler jeg kan smake magesåret.

- 我真的應該寫Hanne,但它不是谷歌翻譯翻譯。

Dette innlegget skulle egentlig være Øya, dag 3.

Ting jeg gjorde i går:

- Var på Odd Future-konsert

- Var på The Black Keys

- Drakk fernet branca

- Blacket ut

Ting jeg gjorde i dag:

- Våknet, og var fortsatt beruset.

- Gikk på Rema og handlet frokost for over 200kr (tre pizzaer og to sjokolademelk).

- Glemte at jeg hadde en blogg.

- Glemte at jeg hadde satt alle håndklærne mine på vask for noen dager siden. Altså har jeg nå 5 myglede håndklær.

- Sovnet.

Øya har vært fantastisk, ikke misforstå, men takk gud for at dette er siste dagen. Jeg har alkoholtoleransen til et spedbarn.

 

- Hanne