Etter Blog Awards er dette noe jeg har måttet gjennomgå mye den siste tiden, og jeg kan nå trygt si at du blir aldri vant til det, og det føles like unaturlig og falskt hver gang.

2. Min evne til å ødelegge for meg selv

Jeg utsetter alt som kan utsettes, og dette gjør jeg til tross for at jeg vet at det bare gjør ting tjue ganger verre for meg selv i fremtiden. Men jeg tar virkelig ingen hensyn til fremtids-Hanne i det hele tatt. Faktisk så føles det litt som om underbevisstheten min hater henne, og vil henne alt vondt.

Jeg har også en tendens til å utsette meg selv for andre meningsløse ting som bare forverrer livskvaliteten. Som å spise salat,

høre på the Black Eyed Peas,

eller ikke sjekke når bussen går før jeg går ut av huset.

3. Mennesker som får barn.

Det må sies at jeg elsker barn, så lenge de ikke gråter eller kommenterer at vi har like klær. De kan være søtere enn baby-marshmellows med sukker på. Det jeg er skeptisk til er når folk romantiserer det å føde! Jeg nekter å tro at dette er en vakker opplevelse:

Jeg kom ved et uhell til å se på mitt eget underliv i et håndspeil en gang, og det lignet på et sjømonster, eller en ond kjøttetende plante. Jeg vil ikke en gang tenke på hvordan det ser ut der nede etter å ha presset ut et helt menneske!

4. Mennesker som trener.

Dette er et annet aspekt av livet som blir grovt romantisert, spesielt på Facebook. La oss være helt ærlige her; Trening i seg selv er langt i fra fantastisk. Det er rake motsetningen av å ha det bra. Det er en grunn til at 40% av befolkningen ser ut som at de har blitt bitt av en radioaktiv hval.

Så når du skriver dette;

Så skjønner alle at du egentlig mener dette:

-  Hanne

Husker dere når jeg skrev at jeg ville ha en astronaut og som likte tv-spill og som lignet på Henrik Thodesen? Vel, det jeg ikke visste var at det jeg egentlig ville ha var en høy, tynn og søt film-nerd som kan grine på kommando. Og jeg fikk han til å ville bli sammen med meg ved å ta han med på Twilight og sjarmere han med min unike evne til å drikke meg så full at ingen utesteder vil ha meg der.

Jostein er som min egen personlige I.V-bag  full av endorfiner.

Han er så snill og smart og omtenksom. Som en hamster! En hamster jeg er tiltrukket av og vil ligge med.

Her er noen av tingene jeg setter pris på med Jostein:

Han er rar.

Av og til føler jeg han ble oppdratt i en liten boble, hvor det bare var han, en hel del kunstfilmer og ingen form for  popkulturell påvirkning. Jostein putter sjampinjong i tacoen, han har en skinnjakke han konsekvent refererer til som ”rockejakken”, og han kan ikke nevne én eneste pokémon utenom Pikachu. Han syns også billige ordspillvitser er det morsommeste som finnes.

Eller min personlige favoritt:

Jeg har en mistanke om at jeg syns han er så morsom utelukkende fordi jeg er så forelsket i han. Vitsene  minner til tider om en slow-motion film jeg så av en geit som ble påkjørt av et tog.

Han spiller inn morsomme dikt og sender de til meg.

Dette er et utdrag av diktet jeg fikk til jul:

«Englene driver og daler ned i skjul

Og du sitter og hører på stemmen til en veldig klein fyr som tror han er utrolig kul

Men ikke surmul, for julenissen har satt ting litt på spissen i år

Så nå skal jeg lese opp en liste, med alt som du får:

Først så får du jul hele året, og at butikkene aldri holder stengt

Så får du en liten fugl som twitrer alle de morsomme tankene dine mens de blir tenkt

Alle barbermaskiner basert på å barbere hodebunner blir sprengt

Og han idioten på Rockefeller som kasta deg ut, han blir.. han blir hengt.

Fra nå av kommer det alltid til å skje masse fete ting på face

Og absolutt alle trapper i verden blir erstattet med heis

Og det ville jo vært en disgrace om ikke tegnehanne noen gang fikk være med ut i outer space

Så jeg låser opp et romskip og tar deg med til månen, og låser låsen så vi kan se på den blå planeten

Bare meg og deg

Og bråkeposen*»

Det er så søtt at min emosjonelt tilbakestående hjerne vet ikke hvordan den skal reagere. Jeg følte mange forstyrrende følelser da jeg først hørte det, og det var mye ukontrollert latter og spasmer involvert. Og dere vet jo jeg har et problem med neseblod i uvante situasjoner.

*Bråkeposen er en papirpose som lå ved siden av oss da vi satt og klina i sofaen, og den bråket så mye at den ødela stemningen. Jeg lo i tre kvarter sammenhengende da han påpekte det.

Han er mindre politisk korrekt enn meg.

Som dere vet så har jeg en tendens til å le høyt og lenge av mennesker som faller og skader seg, eller som har en medfødt funksjonshemming som involverer å se ut som en 100-åring hele livet eller å ha din døde tvilling hengende fra halsen. Det er min akilleshæl, og jeg er ikke stolt av det.

Men Jostein er verre. En gang var han på byen med en venn av en venn en hel kveld uten å oppdage at vedkommende var blind. Som han selv forklarte det: ”Jeg trodde bare han var skikkelig full. Jeg drev og flyttet på ølen hans og lo da han ikke fant den.”.

Han er mer positiv enn Snookis graviditetstest

Jostein smiler hele tiden. Han er som en 3-åring med konstant tilgang til sprettballer og kake. Han er uten tvil den mest optimistiske personen jeg noen gang har møtt! En gang viste jeg han et bilde av en død fugl jeg så i oppgangen min, og jeg har ikke sett noen være så entusiastiske over noe siden Simmen min «Hitler 2″ oppnådde sitt livsmål som statsminister.

En samtale vi hadde om aldring er svært beskrivende.

At han aldri har gjort følgende.

(Og ja, dette er ting jeg har opplevd med tidligere kjærester).

- Stått opp midt på natten for å tisse på tv-en min.

- Insinuert at jeg ligner på Nicolas Cage. I ønske om å analysere dette har jeg sett over 50 Nicholas Cage-filmer, den ene dårligere enn den andre. Da jeg så ”Ghost Rider” sovnet jeg med hodet lent i en ukomfortabel stilling mot veggen, noe som ga meg nakkesleng i en uke, så det er trygt å si at den filmen ga meg varige men.

- Spilt i et to-manns garasjeband. Det er noe spesielt med å høre kjæresten din synge ”When my girl gets really angry I smash her in the face”.

- Tatt en øyenbrynspiercing. Det forteller meg at han ikke har to løsunger, hører på house, og en har en drøm om å bli trailersjåfør.

Og da jeg raidet facebooken hans fant ingen selvportretter hvor du kan se hånden som holder i kameraet.

Jeg fant derimot et bilde av han med nisselue ved siden av en kenguru. Så ja, han er ganske tøff.

-       Hanne

Det var søndag, og jeg satt på flyplassen og ønsket meg til et bedre sted. Et sted med bobleplast og 1000 tacomiddager som aldri myglet. En gang spiste jeg nemlig restetaco som hadde myglet litt, og dagen etterpå er den verste dagen i mitt liv, tett etterfulgt av den dagen jeg falt ned en foss.

Uansett, jeg er litt nervøs for å fly, fordi til tross for at jeg har tatt fysikk så skjønner jeg ikke hvordan en 1000 tonns-jernboks kan henge i lufta i flere timer. Jeg var derfor litt i min egen iPod-verden da en dame med en kyllingbaguette kom og satte seg ved siden av meg.

Hun gulpet opp en baguettbit på låret mitt. Den eneste forklaringen jeg har på det, er at hun er Norges svar på Tarzan – bare at hun ble ikke oppdratt av apekatter, hun ble oppdratt av fugler. Det var kanskje også derfor hun skulle ut å fly.

Baguettbiten lå bare der på låret mitt som en liten komle. For dere som ikke er født i bibelbeltet: En komle er en grå liten knudrete ball som vi spiser til middag hver søndag på vestlandet. Det ser ut som noen har tygd  og fordøyd en potet sammen med litt papp og så gulpet det opp på en tallerken. På østlandet blir det populært sett kalt raspeball.

En gang sølte jeg komle på en dame med bunad. Jeg jobbet en liten periode som servitør på et hotell. En familie kom en søndag inn i matchende bunader for å spise komle, og jeg fikk ansvar for bordet. Jeg prøvde å slå av en liten spøk som refererte til at de hadde på seg bunad, noe som ikke slo an i det hele tatt og som dermed gjorde meg litt nervøs. Jeg tror det var det som forårsaket komle-på-bunad-spetakkelet.

Det hele endte med grining, og damen med komlebunaden måtte trøste meg. Jeg klarer til den dag i dag enda ikke se en bunad uten å tenke på komle – og omvendt. 17.mai er et komlehelvete uten like.

Livet mitt føles til tider som det tv-programmet hvor vi over et visst antall uker følger de kognitivt svekkede menneskene som bor på samme sted. Hva er det det heter igjen? ..Paradise Hotel!

- Hanne

(ŭn’dər-dôg’, -dŏg’)
n.

1. One that is expected to lose a contest or struggle, as in sports or politics.
2. One that is at a disadvantage.

Jeg vant Vixen Blog Awards likevel. Det føltes både fantastisk og forferdelig på samme tid. På den ene siden hadde jeg aldri trodd jeg skulle vinne, så da de ropte opp mitt navn så var det som å bli slått i trynet. Bare på en god måte. Som å bli slått ned av en regnbue.

På den andre siden så fikk hjernen min nok i det jeg entret scenen for å ta i mot prisen, så jeg husker ingenting fra det øyeblikket av og til jeg satt oppe på Stratos og drakk nok champagne til å slå ut en grizzlybjørn. Dette ledet også til at jeg tok det mest uansvarlige valget jeg noen gang har foretatt meg (Bortsett fra kanskje den gangen jeg satte fyr på trusene mine ute i skogen, etter et traumatisk møte med min første menstruasjon). Jeg hentet diamanten. På nachspiel. Med en promille på 3, minst.

Deretter gikk jeg hjem med en diamant til en verdi av 82.000 i veska, og gjorde meg selv lett tilgjengelig for en hel verden av trygdebeist og mafiagjenger som helt sikkert også ville ha diamanten.

// fra Mestergull

For jeg mener, dere skulle sett den i virkeligheten. Den er stor og skinnende og en gang stirret jeg på den så lenge at jeg tror jeg havnet i en transe.

Den er som Henrik Thodesen i grunnstoff-format.

Selve prisutdelingen var også fantastisk, i alle fall den lille delen av det jeg fikk med meg. Kjetil satt nemlig ved siden av og praktisk talt kastet opp ord på meg hele kvelden.

Men Kjetil er kjempekul altså.

Dagen etterpå gikk bare i intervjuer og små turer bak i skumle bakgater for å kaste opp, og på kvelden slo det meg at jeg ikke hadde verken spist eller gått på do hele dagen. Jeg er som Jack Bauer, bare mer nevrotisk og uten Y-kromosom.

PS: Andre fantastisk bra ting som har skjedd i det siste;

PS2: Jeg er oppriktig lykkelig akkurat nå. Så til dere som bor over meg: Dere kan kanskje ødelegge 14 måneder med nattesøvn, men dere kan aldri ta fra meg dette. I WIN!

PS3: Dere er de beste leserene i verden. Liker dere bedre enn taco, helt sant.

-       Hanne

For å være helt ærlig så er jeg egentlig ganske lykkelig om dagen. Jeg har en kjæreste som kliner med meg frivillig, jeg har sluttet å trene og jeg har en fungerende tv med tilkoblet Wii. Det at jeg fortsatt finner ting å irritere meg over skylder jeg derfor på det faktum at jeg må stå opp klokken 06:00 hver dag. Et umenneskelig tidlig tidspunkt, spør du meg.

Dette er mitt forsøk på å få ut litt aggresjon.

Vigdis.

”Vigdis” symboliserer alle sure og bitre hjelpepleiere som jobber på sykehjem over hele Norge. Dere kjenner til henne; huden hennes ligner på et oversiktsbilde i Google Earth, og hun snakker som en narkoman KOLS-pasient. Håret er alltid gulbleket, og hun bruker alle pauser hun får til å ta ”en sigg på verandan”. Selvfølgelig i full uniform, så hun stinker ut hele avdelingen etterpå.

Vigdis er heller ikke spesielt flink med pasienter.

Vigdis kan også finnes: bak kassen på Rimi, på lærerværelset eller på trygdekontoret til NAV.

Dubstep.

Dubstep er en forferdelig musikksjanger, med omtrent samme oppbygning som jazz  - totalt uforutsigbart og uten rytme. I tillegg til at det høres ut som en transformer i parringssesongen, så er det helt umulig å danse til. Jeg er ikke spesielt glad i dansing i utgangspunktet, men er promillen høy nok så hender det at jeg prøver meg på noen semi-rytmiske bevegelser jeg også. Det er ikke et fint syn, spesielt da den eneste måten å danse til dubstep på er å bevege seg som en epileptiker.

Jeg var nylig i Hemsedal, hvor afterskiene var sterkt preget av å prøve og ikke bli klemt i hjel av mennesker. Skrillex var tydeligvis en favoritt hos DJ-ene, så jeg sto ofte bare i to timer og lurte på hvordan jeg kunne bevege meg uten at det så ut som jeg hadde en hjernesvulst. Det var som en Zumba-time i en konsentrasjonsleir.

Mennesker som har vært på folkehøgskole.

Jeg vet ikke hva det er med folkehøgskoler som gjør alle om til gladkristne friluftsentusiaster, men noe er det! Jeg er overbevist om at det må være en form for sekt, hvor alle deltakerene blir hjernevasket til å bare snakke positivt om folkehøgskole livet ut. Jeg hadde en venn som kom hjem fra folkehøgskole en gang.

Mase på dere.

På grunn av dere så er jeg videre som finalist i Vixen Blog Awards, og jeg er så evig takknemlig at jeg skulle ønske jeg bare kunne rulle dere sammen, legge dere i lommen, og ha dere med meg rundt overalt. Tusen takk!

.. Tingen er den, at Vixen er som en 14 år gammel jente som bare må ha oppmerksomhet hele tiden. Derfor er det nå en ny stemmerunde, og siden jeg la alle kortene på bordet sist gang, så kan jeg egentlig ikke gjøre noe annet enn å be dere pent;

Jeg hadde satt utrolig stor pris på en stemme, så hvis du synes jeg fortjener å bli Årets Blogger: STEM HER!

Legger til katten igjen, for jeg følte den gjorde det store utslaget sist gang. Og som min mor pleide å si: ”Hvis noe fungerer, så er det ikke vits å forandre på det, men det sjokkgule håret og de rosa buksene får deg til å se ut som en veihore.”

- Hanne

I det siste har jeg fått inn en del kommentarer og mailer som går omtrent slik som dette;

Tingen er den, at jeg prøver faktisk å opprettholde en nogenlunde høy oppdateringsfrekvens, men det går da hardt ut over kvaliteten på innleggene. Jeg  har derfor funnet ut at det beste for meg (og dere) er at jeg oppdaterer når jeg føler jeg har noe å komme med. Dette er ikke en hverdagsblogg, det ville på ingen måte vært av interesse å høre hva jeg gjør til daglig.

Det mest spennende som skjedde i går for eksempel, var dette;

Skjønner dere hva jeg mener? Hvis ikke; Her i dagen i dag:

Etterpå så jeg 20 videoer av hamstere som prøvde å stappe for store ting inn i kinnposene, for å roe meg ned. Så skrev jeg dette innlegget.

Det dere kan gjøre hvis dere synes det er stress å gå inn på bloggen å sjekke hele tiden, er å bli medlem av Tegnehanne-facebookgruppen. Her oppdaterer jeg som regel når jeg vet når det kommer noe nytt, pluss at jeg en sjelden gang poster tegninger.

Neste innlegg kommer senest lørdag, forresten!

-       Hanne

PS: Heldigvis er de fleste av dere svært tålmodige med meg, så tusen millioner og milliarder takk for det. Dere er best!

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å be dere om å stemme, fordi jeg liker ikke å be andre folk om å gjøre ting for meg. Tingen er at jeg har faktisk ganske lyst til å vinne Blog Awards, så jeg gjør det likevel!

Jeg syns egentlig det er litt flaut hvor utrolig stort jeg syns det er å være nominert. Da jeg fant det ut, løp jeg umiddelbart ned til Rema og kjøpte en pakke 123-brownies som jeg blandet opp og konsumerte innenfor et tidsrom på tjue minutter. Det var intenst. Så jeg ber dere nå pent;

Syns du jeg fortjener å bli Årets Nykommer så hadde jeg satt ekstremt stor pris på en stemme! Tusen takk på forhånd.

STEM HER PÅ ÅRETS NYKOMMER.

Og dersom du er ekstra snill, så slenger du kanskje inn en stemme i kategorien Årets Blogger også.

HER.

..

..

..

Funket det? I så fall anbefaler jeg dere å slutte å lese her, for fra her og ut begynner det å bli ubehagelig. Jeg skal nå kjøre på med alle triks og manipulative teknikker jeg kan for å prøve å få akkurat deg til å stemme på meg. Jeg begynner med sympatikortet.

Fiskestangen fra helvete.

Da jeg var rundt 10-11 år så vant jeg en fiskestang på en basar. For det første så er dette det eneste jeg har vunnet i mitt liv, og for det andre så er den fiskestangen rot i en haug med traumatiske minner og opplevelser. Det første den gjorde var å totalt endre hvordan jeg så på min far. Jeg gikk fra å blindt idealisere han som en trygg og kjærlig farsfigur, til å se på han som en brutal drapsmann som hater fisk.

Og som om det ikke var nok, så er den også årsaken til at jeg en gang falt ned en foss.

Det endte med at far måtte stupe uti og redde meg, som førte til at mor ble så redd at hun skled på en stein, med min 2 år gamle bror i armene. Hun brakk armen og broren min sprakk leppa. Jeg har aldri sett så mye blod på en baby før.

Jeg vet ikke hvor den fiskestangen er nå, men hvis jeg skal tippe så vil jeg tro den er resirkulert og at Voldemort nå bruker den som tryllestav.

Jeg er den eneste tegneseriebloggeren, og alle andre er motebloggere.

Nå drar jeg frem rasekortet. Rase i dette tilfellet blir da definert som hvilken type blogger du er, og da vil jeg jo påstå at jeg er en del av en minoritetsgruppe. En gruppe på 1.

Jeg mener, motebloggere har jo allerede vunnet – i livets konkurranse! Tror dere motebloggere fortsatt går i det samme undertøyet de kjøpte på ungdomsskolen? Det gjør jeg nemlig. I dag har jeg faktisk ikke på meg undertøy en gang, for jeg glemte å vaske det, så jeg går med en bikini under klærne.

Jeg sparte det beste til slutt, og avslutter derfor med en sympatisk katt som stirrer på deg med tårevåte øyne.

Nå har jeg ingen verdighet igjen. Jeg føler meg som de svenskene som selger krill nede i Karl Johan. Vær så snill og stem på meg HER! , så kan vi glemme at dette noen gang skjedde.

- Hanne

Siden sist jeg oppdaterte så har jeg hatt eksamener, feiret jul og fått meg kjæreste, så beklager lite aktivitet her. Dette er bare det mest spennende som har skjedd i livet mitt siden August i fjor, da jeg oppdaget at om du får alle Simmene til å gå oppi bassenget og fjerner stigen så svømmer de bare rundt og rundt til de dør. Og er dere klar over hvor utrolig vanskelig det er å være produktiv, når du bare tenker på én ting? Dette er tilstanden i hjernen min akkurat nå;

Men nå er jeg tilbake. Dette er hva som har definert julen min;

Julebord

Julebord er et fenomen jeg er godt kjent med fra min tid som servitør på Jæren Hotell. Det jeg har tatt med meg fra den jobben er egentlig bare at julebord bare er gøy hvis du ikke er edru, og at hvis en mann seksuelt trakasserer deg så tipser han ekstra masse når han begynner å bli edru.

Å være servitør på et julebord er ikke veldig ulikt det jeg ser for meg det innebærer å være barnehagetante.

Så var det noen situasjoner barnehagetanter slipper. En gang fikk jeg et tips om at noen hadde seg under trappen.

Det sitter enda som brent inn på netthinna. Det var bare hender og kjønnsorganer over alt, og det luktet slik det lukter i apeburet i Dyreparken. Jeg har sett scener i Saw som er mer sexy enn det var.

Jostein sa at det var fem uskrevne regler som gjelder på julebord;

1. Ikke gå hjem først
2. Ikke vær mest edru
3. Ikke vær fullest
4. Ikke dra hjem sist
5. Ikke klin med, eller ta med deg hjem noen du ikke kom dit med.

I fjor brøt jeg minst 2 av disse reglene, men i år klarte jeg meg overraskende bra. Og det til tross for gratis vin!

Matpress

Jeg føler at jeg har spist konstant fra 24.desember til nyttår.

Først må jeg bare si at farmor er verdens søteste dame. Når det er sagt så har hun et perverst forhold til kaker, og hvilken mengde det er vanlig å innta av det. Hun tar heller ikke nei for et svar.

Jeg kommer til å ha vonde drømmer om småkaker i flere måneder fremover. Det kommer til å være Pizza-mareritt-bonanzaet av 2009 helt på nytt igjen!

Unngå katter.

Jeg har et svært ambivalent forhold til katter, da de på den ene siden er søtere enn sommerfugler rullet inn i sukkerspinn pakket inn i en regnbue, mens de samtidig får meg til å klø, nyse og hovne opp til jeg ligner på William Shatner på en dårlig dag. Jeg er altså allergisk. I familieselskap og lignende er det ofte katter involvert, og det er like uutholdelig hver gang.

Jeg vet dere som tåler katter nok ikke skjønner problemet, men se for dere at noe dere ikke liker kommer og bare gnir kroppen sin inntil dere og lager traktorlyder. Som for eksempel en sur pensjonist.

Eller en sånn Gorby micropizza som ingen liker, og som lukter fis.

Ja, dere skjønner tegninga.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte uten at det føles unaturlig, så jeg bare oppsummerer med et par ord som jeg ikke liker.

Sensuell. Kvinnfolk. Klimaks. Reisefot. Skjede.

-       Hanne

Hvis det er ett ord jeg gjerne vil utrydde, så er det ”dating”. For det første så er det et sånn engelsk-ord som vi har adoptert inn i språket som automatisk får deg til å høres ut som en pretensiøs 14-åring når du bruker det, og for det andre så har det en evne til å gjøre den bli-kjent-fasen før du eventuelt blir sammen med en person om til noe mye kleinere enn det burde være.

For kleint er det uansett. Spesielt når du er emosjonelt tilbakestående og har en ekstremt lav terskel for hva du synes er pinlig i tillegg. Derfor har jeg laget en liten liste med tips til hva som nok ikke blir godt mottatt hos en eventuell kjæreste;

1.Uvelkommen berøring.

Dette burde si seg selv, men mine erfaringer tilsier at det ikke gjør det. En jeg datet da jeg var 15 pleide å poke borti meg hele tiden med pekefingeren, og det var som om hvert poke trigget en nerve som gjorde at jeg ble sintere og sintere, og om det hadde fortsatt ville jeg nok mest sannsynlig blitt stor og grønn og drept noen. Derfor kunne det aldri fungert mellom oss.. Dét, og at han hadde en kjæreste utenom meg som jeg ikke visste om.

Min siste kjæreste hadde en lignende tendens. Han var under den oppfatning at så lenge det var en gul bil i nærheten så var blind vold helt i orden.

Det var bare én ting jeg ville gjøre når jeg så en gul bil.

(credit til Dag Ailo Gjerde for idéen på denne)

2. Ikke dra frem gitaren.

Jeg vet mange er under den oppfatning at gitarer fungerer som en form for viagra for kvinner, men det er ikke tilfelle. En gang var jeg på date med en som spilte gitar for meg, og jeg har ikke følt meg så utilpass siden mamma forklarte meg hvor jeg kom fra.

Han hadde også  ambisjoner om å bli lifecoach, og han nevnte trening som hans favoritthobby, så det er nok trygt å si at det er den pinligste daten jeg noen gang har vært på. Det var faktisk nesten pinligere enn den gangen en gammel dame falt på meg i Bogstadveien.

Den gangen forhindret jeg derimot et eventuelt lårhalsbrudd, så det var egentlig helt greit.

3. Ikke ha tribaltatovering.

Han som spilte gitar for meg hadde også en tribaltatovering på armen. La meg bruke Simmer for å understreke hva tribaltatoveringer gjør med humøret mitt.

For dere som ikke har spilt The Sims; Når Simmer blir provoserte så får de helt rød status-diamant og så nekter de å gå på toalettet for å tisse. Jeg hadde definitivt tisset i sofaen til Tribalkongen hadde jeg hatt mindre blærekontroll.

4. Ikke drikk deg full sammen med noen du prøver å imponere.

Jostein (Han som laget det diktet) tok meg med på konsert for en stund siden. Det tror jeg han angrer på.

Det hele begynte med at jeg drakk en flaske vin, og ble ganske full. Så drakk jeg 5 øl etter det.

La meg presentere tidenes verste date;

Vi trakasserte Truls Svendsen.

Jeg ble kastet ut av Rockefeller

Jeg begynte å sette grenser i taxien. Høylytt.

Jeg stjal en brus på 7/11.

Jeg sovnet i fosterstilling sammen med en halvspist pølse.

Første gang jeg møtte han drakk jeg meg også brisen på to øl, fordi jeg var så nervøs at jeg hadde glemt å spise hele dagen. En annen gang falt jeg ned en trapp.

..På den lyse siden så har han allerede sett meg på mitt verste!

-       Hanne

PS: Odd og jeg skal feire bursdagen vår, og dere er selvfølgelig invitert; Plis kom!

Jeg er en pingle, det er ikke til å stikke under en stol. Jeg går store omveier for å unngå ungdomsgjenger, jeg kaster opp før berg- og dalbaner og jeg får tvangstanker av at beina ligger utenfor dyna.

Jeg ville mest sannsynlig vært den som døde først i en eventuell apokalypse. Bortsett fra om det var en infeksjonsepidemi, kanskje. Jeg tror jeg fikk i meg alle antistoffene jeg trenger da jeg spiste den burritoen jeg mistet på  kantinegulvet i forrige uke..

Mistanken jeg allerede hadde om at jeg generelt sett var litt svakere enn alle andre ble bekreftet i arbeidsuken i niende klasse. Arbeidsuken har det ryktet på seg for å knuse alle barns drømmer i tusen små biter, og den var intet unntak for meg.

Dette skjedde faktisk med meg en gang, under bedriftsbesøk i syvende klasse. Han som var ansvarlig for å vise meg Kverneland Rør hadde egentlig ikke tid til meg, så han plasserte meg bare foran en tv, og satte på en tre timer lang film av et fjernstyrt kamera som kjørte rundt i et rør full av avføring. Det er den 4. mest forstyrrende tingen jeg har opplevd i mitt liv. Hakket mer traumatisk var likevel min arbeidsuke i barnehage.

Barn er som onde små roboter, og deres underutviklede sans for empati jobber til all tid til deres fordel. De spaner ut din største usikkerhet og bryter deg ned som en katt i en mikrobølgeovn. Takket være pizzaen jeg spiste til frokost den morgenen fant de min allerede første dagen.

Min usikkerhet angående tannreguleringen og mat som tidvis festet seg i den manifesterte seg som en konstant foss av neseblod og skam. Neseblod var noe jeg hadde slitt med i mange år tidligere, men jeg hadde alltid klart å snu det om til noe positivt ved å si til Hege at det bare betydde at jeg hadde tynne blodårer og hun hadde tjukke. Barnehagebarna kjøpte ikke den.

En av tantene fortalte meg at hvis barna prøvde å være slemme så skulle jeg bare le det bort, og så ville de gå lei. Det hun ikke tenkte på var at neseblodet fungerte som en varsellampe for sårbarhet.

Og det er hvordan jeg endte opp med å bli mobbeofferet i en barnehage jeg ikke en gang gikk i, 9 år etter barnehagealder. Jeg prøvde et øyeblikk og flytte oppmerksomheten bort fra meg og over på en liten baby med helt firkantet hode, men solidariteten blant barna var for stor.

I ettertid så innser jeg jo at det var galt. Det jeg burde gjort var og kalt han Frode Kommode, da dette ville spilt både på at hodet hans var møbel-formet og at navnet hans rimer på kommode. ”Firkant-Frode”, Hanne? Virkelig? Skulle trodd du ble oppdratt i en sekt som forbannet kreativitet.

PS: Taco er ikke sexy-mat.

PS2: Det verste med alt det jeg skrev ovenfor er at jeg ikke før nå innser hvor stor rolle mais har spilt for min utvikling.

-       Hanne