Det var en helt vanlig dag i 2008, jeg var på jobb og ante fred og ingen fare. Så ung og naiv. Jeg jobbet på en klesbutikk for menn, og hadde gjort det i rundt tre år. Over de årene vil jeg si jeg hadde jobbet meg opp et relativt vidt kunnskapsspekter når det gjelder herreklær, og jeg anser god serviceinstilling som en av mine sterkere sider. Dette var før jeg møtte rullestolmannen..
Rullestolmannen kom rullende inn i livet mitt en helt vanlig hverdag. Han kom inn i butikken sammen med en hjelper, som virket noe passiv til jobben hun hadde blitt tildelt. Hun sa at han måtte ha seg en ny t-skjorte, og jeg tenkte at dette skulle bli en enkel oppgave. Rullestolmannen selv var tydelig psykisk utviklingshemmet, så jeg prøvde å engasjere hjelperen i t-skjortejakten. Dette viste seg å være vanskeligere enn jeg ville trodd.
Min iver etter å gjøre kunden fornøyd gjorde at jeg på et tidspunkt kastet t-skjortene rundt meg. Hun reagerte bare med små grynt i ny og ne, og var omtrent like engasjert som en død hest.
Jeg innså etter hvert at jeg måtte ta saken i egne hender. Jeg måtte rett og slett bare plukke ut en selv, mannen kunne jo ikke rulle rundt uten t-skjorte heller, det var jo tross alt sommer. Jeg plukket opp en t-skjorte uten å se på den selv, og snudde den mot mannen. Responsen jeg fikk var uvirkelig! Mannen klynket ut noe som kunne minne om et delfinskrik, og det var tydelig at han var glad, og at han likte t-skjorten.
Det var et stort øyeblikk for meg også, da jeg endelig fikk en form for positiv tilbakemelding på hvor hardt jeg hadde jobbet for å finne han den perfekte t-skjorten.
Dere vet i slutten av alle romantiske komedier, når damen står på flyplassen og akkurat skal til å gå på flyet, men så kommer mannen løpende og stopper henne, og de innser at de er ment for hverandre og at hele filmen har bygd seg opp mot akkurat dette magiske øyeblikket? Akkurat slik var det. Bare det var mellom en mann og en t-skjorte.
Det var ikke før jeg sto i kassen at jeg så hva motivet på t-skjorten var. Hjertet mitt sank ned i magen, og jeg kikket raskt bort på rullestolmannen. Han svevde enda på en rosa sky. Mange tanker for gjennom hodet mitt. Var det riktig av meg å ta fra han den gleden? Hvor mange penger måtte jeg donere til barn i Afrika for å få tilbake de karmapoengene? Finnes det et Helvete?
..Uten at jeg fikk tenke meg videre om slengte hjelperen pengene over disken og røsket til seg t-skjorten. «Trenger ikke pose!».
Rullestolmannen rullet ut av butikken med hele min selvfølelse og integritet hengende etter seg.
Så hvis du noengang ser denne bad-ass mannen rulle rundt i gata og lurer på hvilket beist som har kommet på solgt han den t-skjorta.
Det var meg.
