Etter å ha lest gjennom den, så har jeg konkludert med at denne må slettes. Men jeg har den oppe for i kveld, så sletter jeg den i morgen.

EDIT: Siden dere liker den, så lar jeg den stå! Love you, lesertøs.

-Hanne

Jeg merker at livet mitt i større og større grad påvirkes av hva som er på tilbud på ICA. Jeg bor rett over en ICA-butikk og akkurat nå har de 10-kronersmarked, med blandt annet ostepop, brokkoli og gulerøtter. Jeg har med andre ord ikke et spesielt variert kosthold for tiden. Jeg har også masse aliminiumsfolie og slike ting du setter nedi doen så det ikke lukter bæsj. Det kan sikkert komme til nytte en dag, tenkte jeg. Jeg venter enda i spenning på den dagen noen kommer inn her med kraftig, sprutende diaré, og spør etter noe for å fjerne lukta. Da er det min tid til å skinne, med mine 4 do-rensere!

En annen ting jeg fant på tilbud var hårfarge. Dere vet det øyeblikket i Avatar, hvor Na'viene bestemte seg for å ta Sully inn i gjengen og behandle han som en av dems egne, for så å bli dolket i ryggen på det groveste? Det var litt sånn. Jeg stolte blindt på at hårfarge til 50 kroner var like god som hårfarge til 150, og den endte opp med å knuse min tidligere tillitt til firstprice og euroshopper-produkter i tusen små biter. Akkurat som treet til Na'viene ble brent opp og forkullet til tusen små kullbiter.

Det hele begynte med påføringen.

Ikke nok med at selve fargeopplevelsen var som ren eksorsisme; resultatet ble heller ikke helt som forventet. Mildt sagt.
Jeg kjøpte en slags kastanje/mahogny/brun-farge, og satset alle penga på at jeg kom til å se ut slik som dette:

Mens DETTE var det jeg endte opp med:

Det viste seg at å prøve å farge oppå veldig mørk brun var klin umulig, og det resulterte i at det bare var etterveksten min som ble farget. Og den ble knall rød. Det ser ut som om noen har brutt seg inn i leiligheten på natten og stukket 1000 hull i skallen min. Det er veldig uattraktivt, og jeg merker at folk blir litt nervøse av å være i nærheten av meg. Før jeg innleder en samtale med noen må jeg bare berolige dem med at jeg ikke er døende, jeg bare kjøpte litt billig hårfarge som har satt seg som støpt i huden min.

Dette passer jo ekstra fint siden jeg nettopp har begynt på en ny skole, og alle driver og lager førsteinntrykk av hverandre. Jeg kommer de neste tre årene til å være hun som blør i hodet. Classy..

-Hanne

Jeg kommer fra et lite tettsted kalt Bryne, og her om dagen kunne jeg lese at en mann hadde blottet seg for en kvinne rett foran kirka vår, på en helt vanlig søndags ettermiddag. Denne mannen hadde altså stått opp, tatt på seg intet annet enn en frakk og gått ut å satt seg foran kirka og ventet på at noen skulle gå forbi. Etter å ha lest dette har jeg tenkt og tenkt, men kommer ikke opp med noen logisk forklaring på hva mannen tenkte i gjerningsøyeblikket. Han hadde kanskje forestilt seg noe mer lignende dette ser jeg for meg:

Tror kanskje ikke det var slik hun reagerte.

En annen tanke som slo meg var at det finnes lite, om ingen, kvinnelige blottere. Er det bare slik at kvinner generelt ikke er født med en trang til å overraske fremmede mennesker med deres nakne kropper? Uansett årsak så er blotterindustrien tydelig mannsbasert, og feministen i meg føler for å gjøre noe med dette. Nå er det vår tur til å traumatisere uvitende forbipasserende som er ute å går søndagstur rundt kirka!

Av en eller annen grunn så ser jeg alltid for meg at kvinnelige blottere er eldre damer.

Jeg bruker gjerne pensjonisttilværelsen min til å blotte meg om det slår et slag for likestillingen. Det er jo for en god sak!

Tror til og med jeg kunne tjent litt penger på det. Jeg som skal bli sykepleier kan jo ikke akkurat se frem til noe superpensjon heller..

En annen ting vi burde få mer av er kvinnelige bodybuildere. Det har til og med gått så langt at mennene har begynt å kle seg ut som kvinner, for å gjøre narr av oss.

Dere ser hva dere må gjøre, jenter. Frem med kreatin, protein og stangvekter: Her skal det boles!

–

Når det gjelder mitt bloggefravær så har det mye med flytting og blotting og gjøre. Jeg flyttet nettopp inn til hovedstaden, og har fått meg ny samboer. Hun er av den liberale typen, og hver gang jeg kommer på en idé så skjer dette:

Jeg har en teori om at jeg som barn ikke ble eksponert nok for kjønnsorganer.

Jeg blir så utrolig satt ut av nakne folk.

-Hanne

Egentlig skulle jeg skrive om noe helt annet, men en kommentar jeg fikk gjorde at jeg fikk en stor trang til å skrive om plagiat.

Takk, Katrine. Her er hvordan jeg oppfatter deg:

Jeg har lest Hyperbole and a half, og kan ikke nekte for at jeg er inspirert at arbeidet hennes. Problemet er bare at å angklage for plagiat er seriøst, og jeg føler sterkt for å legge meg i fosterstilling i dusjen hver gang jeg hører ordet. Det er så stor forskjell på å bli inspirert av og å direkte kopiere. Her er et par linker til tegneserier og blogger jeg leser og som har inspirert meg:

XKCD

The oatmeal

Cyanide and happiness

The best page in the universe

Hyperbole and a half

Mange tusen 4chan-tråder

Det er alle gode og veldig populære internettsider, og jeg har aldri stjålet et eneste bilde eller tekst fra noen av dem.

Se foreksempel på alle motebloggene; De fleste er veldig like, men ingen anklager de for plagiat. Samme med rosabloggere, Fotobloggere og alle andre bloggere som kan legges i en bestemt kategori. Jeg lager en illustrert blogg av den ene grunn at jeg liker og både skrive og tegne. Jeg har laget tegneserier i 2 år, men det er begrenset hvor mye tekst jeg får inn i en stripe.

Jeg har forresten fått min del av ?HEI DU KOPIERER DEN OG DEN TEGNESERIEN? på den også. F.eks Nemi av Lise Myhre. Dette har sikkert mye med at vi begge er jenter som lager tegneserie, og at det da blir naturlig å sammenligne oss, men det er fortsatt veldig plagsomt.

Men okei, jeg forstår at noen av dere sitter der hjemme og river dere i håret i frustrasjon over min likhet til Hyperbole and a half, og da har jeg bare en ting å si:

LØP! Løp, og kom aldri tilbake!

Faen, der kopierte jeg Scar..

-Hanne

Kjære lesere.
Dere er så flinke til å kommentere, og jeg vil bare skrive mer og tegne mer. Og det kommer. Jeg har bare kommet inni en slags ond spiral hvor jeg hele tiden føler jeg må overgå meg selv for å ikke skuffe alle mine 60+- lesere. Jeg utsetter alt det er mulig å utsette, og jeg skulle ønske jeg kunne skylde mangelen på bloggposter på at jeg er har et spennende og innholdsrikt liv. Det er ikke tilfelle. Jeg vil bare mye heller sitte i trusa og se tv. Sitte i trusa er utrolig undervurdert.

MEN, i morgen. Da skjer det. Og da vil jeg til og med slå et slag for likestillingen.. på en måte!

Så ikke slutt å komme innom her, da.

-Hanne

Det var en helt vanlig dag, jeg var på jobb og ante fred og ingen fare. Så ung og naiv.. Jeg jobber på en klesbutikk for menn, og har gjort det de siste 3 årene. Over de 3 årene vil jeg si jeg har jobbet meg opp et relativt vidt kunnskapsspekter når det gjelder herreklær, og jeg anser god serviceinstilling som en av mine sterkere sider. Dette var før jeg møtte rullestolmannen..

Rullestolmannen kom rullende inn i livet mitt en helt vanlig hverdag. Han kom inn i butikken sammen med en sykepleier, som virket noe passiv til jobben hun hadde blitt tildelt. Hun sa at han måtte ha seg en ny t-skjorte, og jeg tenkte at dette skulle bli en enkel oppgave. Rullestolmannen selv var tydelig psykisk utviklingshemmet, så jeg prøvde å engasjere sykepleieren i t-skjortejakten. Dette viste seg å være vanskeligere enn jeg ville trodd.

Jeg begynte å bli stresset. Min iver etter å gjøre kunden fornøyd gjorde at jeg på et tidspunkt kastet t-skjortene rundt meg, i et desperat forsøk på å få en form for respons av sykepleieren. Hun reagerte bare med små grynt i ny og ne, som ikke var særlig til hjelp da de var veldig vanskelige å tyde.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte ta saken i egne hender. Jeg måtte rett og slett bare plukke ut en selv, mannen kunne jo ikke rulle rundt uten t-skjorte heller, var jo tross alt sommer. Jeg plukket opp en t-skjorte uten å se på den selv, og snudde den mot mannen. Responsen jeg fikk var uvirkelig! Mannen klynket ut noe som kunne minne om et delfinskrik, og det var tydelig at han var glad, og at han likte t-skjorten.

Det var et stort øyeblikk for meg også, da jeg endelig fikk en form for positiv tilbakemelding på hvor hardt jeg hadde jobbet for å finne han den perfekte t-skjorten.

Dere vet i slutten av alle romantiske komedier, når hovedpersondama står på flyplassen og akkurat skal til å gå på flyet, men så kommer hovedpersonmannen løpende og stopper henne, og de innser at de er ment for hverandre og at hele filmen har bygd seg opp mot akkurat dette magiske øyeblikket? Akkurat slik var det. Bare det var mellom en mann i en rullestol og en t-skjorte.

Jeg gikk bort mot kassen, glad og fornøyd etter å ha bestått oppdraget, da jeg plutselig så hva som var motivet på t-skjorten. Hjertet mitt sank ned i magen, og jeg kikket raskt bort på rullestolmannen. Han svevde enda på en rosa sky, lykkelig uvitende om hva t-skjortens motiv betydde. Mange tanker for gjennom hodet mitt. Var det riktig av meg å ta fra han den gleden? Hvor mange penger måtte jeg donere til barn i Afrika for å få tilbake de karmapoengene? Finnes det et Helvete?

..Uten at jeg fikk tenke meg videre om slengte sykepleieren pengene over disken og røsket til seg t-skjorten. "Trenger ikke pose!".

Rullestolmannen rullet ut av butikken med hele min selvfølelse og integritet hengende etter seg.

Jeg sto igjen i butikken som et tomt skall.

Så hvis du noengang ser denne bad-ass rullestolbrukeren rulle rundt i gata og lurer på hvilket beist som har kommet på solgt han den t-skjorta.

Det var meg.

-Hanne

Helt siden jeg var liten har jeg slitt med en irrasjonell frykt for skallede mennesker, og det påvirker i stor grad måten jeg lever på. Jeg unngår instinktivt menn og kvinner uten hår, og blir jeg i en eller annen sammenheng tvunget til å være i samme rom som dem, er det som å bli overfalt av de glinsende skallene deres.

La meg illustrere hva deres nærvær gjør mot meg.

Dette er hva det kan virke som for utenforstående:

Dette er hvordan det oppleves av meg:

Hver gang jeg møter en skallet person så antar jeg at han/hun enten har kreft eller lider av alopecia. For virkelig, hvem vil frivillig se ut som en gående kondom?

Jeg husker godt hvordan det begynte. Jeg gikk i barnehagen, og den ene barnehageonkelen og jeg var BFFs, og jeg var sikker på at når jeg en dag fikk pupper og egen bil var det han jeg skulle gifte meg med. Han het Asle, og han var perfekt.

Helt til en dag..

Det satte hele verdenen min på hodet og jeg kan enda ikke forstå hvorfor han gjorde det. Vi hadde jo hele livet foran oss, så måtte han ødelegge det på den måten. Det var min aller første kjærlighetssorg..

I ettertid har det vært flere situasjoner hvor folks hårløshet har satt meg i pinlige og ukomfortable situasjoner..

Den skallede norsklæreren.

På videregående hadde jeg en skallet norsklærer. Skallen hans var ekstra shiny og siden han var min kontaktlærer ble jeg ofte tvunget til å sitte i et lite intimt rom med han. Bare meg og han. Skallen hans var til å ta og føle på, for å si det sånn…

Samtalen med kjærestene.

Siden jeg ikke kan risikere å bli uforberedt eksponert for skallet hode, var det nødvendig for meg å snakke med kjæresten om dette. Jeg har hatt tre kjærester og samtalene pleier gå noe sånt som dette:

Dette er for det meste reaksjonen jeg får fra de fleste som hører om det. Vel, jeg skal vise deg noe som IKKE er morsomt:

Yeah….

Jeg husker jeg sa til en lærer en gang hva jeg følte når jeg måtte være med skallede folk. Hun sa at det hørtes ut som at jeg ble kåt av det…….. Jeg har aldri vært så forvirret og kvalm i hele mitt liv. Det er bare EN ting jeg har lyst til å gjøre når jeg ser en skallet person.

Moralen i denne bloggen er: Ha hår.

-Hanne

Du sitter kanskje der hjemme å tenker hvor greit det ville vært å være toppblogger. Chillet der på toppen av lista, med sushi og champagne til frokost og druer servert på fat av ulovlige immigranter. Fått betalt for å gå på overpriste arrangementer og få henge med Norges kjendiselite. DET ville vært livet, dere.

Jeg har laget et diagram som viser hva en ekte toppblogger er laget av;

Som dere ser så er det veldig lite som krever evne og intelligens, så dersom du føler at du ikke er så flink til noe som helst, så vil jeg anbefale deg å satse på bloggeindustrien. Dersom du itillegg til mangel på indre kvaliteter også ser ut som ei burugle, vil du kanskje tro at det er umulig for deg å leve det skjønne bloggerliv, men tenk igjen!

La oss si at dette er deg:

Så skulle du kanskje ønske at du så ut slik:

Da er DU målgruppen for denne toppblogger-tutorialen!

1. Blek håret, og sett på extensions.
Bare dette vil gjøre underverker.

2. Få deg en homovenn.
Disse er svært nyttige å ha, da de ofte er flinke til både sminke og fotografi. Pluss, alle toppbloggerene har en, og de mest populære har flere. Her gjelder altså regelen "Jo flere, jo bedre", men én får holde i første omgang. Finn deg gjerne en som er litt overdramatisk, som vil tiltrekke deg oppmerksomhet:

Dersom du ikke klarer å finne en pga beliggenhet (De fleste holder til i storbyene) så har du kanskje en hetero venn som du kan fremstille som homo i bloggen din. Vær kreativ!

3.Ta finest mulig bilder.
Dette kan oppnås i 3 steg:

4. Elsk degselv!
Du har kanskje merket at din favoritt-toppblogger ofte viser om hun har gjort noe hun er stolt av? Hun er ikke redd for å vise at hun har oppnådd noe:

Bruk deg selv! Du er din egen største fan. Du er perfekt, og du vet det!

5. Endre på utseendet.
Her er det bare fantasien som stopper deg. Silikoninnlegg i pannen? Kreativt! Botox i kløfta? Go for it! Jo mer ukjent, jo bedre.
Det som likevel er greit å begynne med er leppene. Tynne lepper er et verdensproblem vi har kjempet mot siden Pamela Anderson kom hoppende inn på tv-skjermene i Baywatch-tiden og viste oss hvordan en EKTE kvinne skulle se ut.
Trikset her er å ikke ta Restylane med én gang, gjerne kjør litt teasere før du virkelig gjør det.

ANDRE TIPS:
Er du flink til noe som nesten ingen andre er flinke til? Vis det frem!
For eksempel;

PS: Er du gutt og vil på topplisten er det bare å skifte legning (Dersom du er hetero).

Jeg har i det siste begynt å lese bloggen Linniiie.com, og syns hun har en veldig morsom måte å se på ting, og formulere seg på. Her om dagen skrev hun et innlegg om en stygg unge, og at hun ikke liker skallede folk… Jeg kunne ikke vært mere enig! At folk skaller seg er helt uforståelig.

Så jeg måtte bare tegne det;

Har mye fritid for tiden…

Jeg er så sykt inni LoZ Twilight Princess akkurat nå. Det er nesten slik at mamma må dra meg vekk fra tven for å spise. Det sier litt om akkurat hvor hekta jeg er….

Uansett, i dag satte jeg meg ned og skriblet sammen en liten fan-art. Tegningen er av Midna, Links hjelper gjennom spillet, og Navi (i glasset) som var Links hjelper gjennom hele Ocarina of Time.

Anbefaler det på det sterkeste! Om du eier en Wii da, uten den kan det bli problematisk..

Føler virkelig at jeg befinner meg på et kreativt topp-punkt for tiden (not), bare se på denne stripa jeg lagte her om dagen;

Den gjenspeiler veldig godt ferien min da. "Ferien", liksom.

Sånn ellers så flytter jeg til Oslo til høsten, og vet ikke helt hva jeg syns om det enda. Gleder meg vel, gruer meg også. Ambivalent.