Det virker som at gutter er av den oppfatningen at alle jenter liker romanse. At det å ha en vagina er ekvivalent med å ville dele følelser og dikt over en flaske vin og et stearinlys. Jeg har aldri vært en av disse jentene. Stearinlys gjør meg nervøs, og roser visner bare jeg ser på dem. Jeg syns rett og slett hele konseptet bare blir så kleint at jeg ikke klarer å ta gutten seriøst. Jeg blir også ubeskrivelig utilpass.
Det er noe med hele settingen som gjør at alt blir så unaturlig. Du kan ikke snakke om hva som helst, i fare for å ødelegge den romantiske stemningen, så noen samtaleemner blir uaktuelle å ta opp. Det er visst en uskreven regel at du ikke drar en pedovits når noen har laget mat til deg og det står et lys på bordet, uansett hvor morsom vitsen måtte være. Dette gjør at slike temaer setter seg på hjernen min, som en Britney Spears-hit på repeat. Det blir som den forbudte frukt; Jeg må ta opp temaer som ikke passer seg.
Jeg forstår at det å sette frem lys og gi meg roser og sånt kan være en fin måte å presisere at det er noe mer enn vennskap du er ute etter, men det må være bedre måter å vise det på. Jeg vil heller bli spent fast i en stol og bli tvunget til å høre på «Scooter Greatest Hits» i 4 timer, enn å gå gjennom det flaue parrings-ritualet dere kaller en romantisk date. Jeg vil kunne fortelle morsomme pedovitser uten å føle meg teit!
Da kom jeg på hva som skjedde sist gang en over gjennomsnittet fin gutt var på besøk her.
Han tok aldri kontakt igjen. Men det er helt greit, jeg takler avvisning som en helt! Jeg blir ekstremt motivert til å bli flinkere til å leve, ved å begynne å trene, spise frokost hver dag, rydde og å gjøre alt skolearbeid som skal gjøres. På en annen side gir det meg også lyst til å gå ut på gaten og kaste stein på gamle par, men det er en impuls jeg prøver å fortrenge.
Nå bør det kanskje sies at jeg ikke har for vane og le av syke mennesker, det er bare en reaksjon på at jeg blir satt i en presset situasjon. Jeg fniser som en hormoninjisert tenåring når jeg snakker med gutter jeg syns er pene, og ler uhemmet når folk skader seg. Jeg kan ikke noe for det. Det har satt meg i et par ukomfortable situasjoner i fortiden også. Minnes spesielt en sykkeltur på barneskolen..
Jeg er ganske sikker på at de i det øyeblikket var sikre på at jeg skulle vokse opp til å bli en seriemorder. De jentene har jeg heller ikke kontakt med lenger, for å si det sånn.
Er redd jeg kanskje skyter meg selv i foten med dette innlegget, men jeg er egentlig ganske normal, og veldig tolererende for spesiell oppførsel, altså! En eks av meg tvang meg en gang til å kline med den litt tjukke kompisen hans, fordi han syns at «han ikke fikk seg nok»… True story.
-Hanne
Pingback: Anchoring Your Autumn Fashion With Black Boots | Toutes les news()
Pingback: I've said that least 2812286 times()
Pingback: fototapety | norskmobler.com()