På torsdag skuffet jeg alt jeg har og gjøre under sofaen og reiste ut på en 12-timers flytur til Cancun, Mexico. Her skal jeg gjøre absolutt ingenting i 2 uker, og det er helt perfekt. Eller det skulle hvertfall være det, før jeg oppdaget at jeg har en spennende hudinfeksjon kalt tinea versicolor, som gjør at huden min får hvite pigmentflekker i solen. Den er visst lett å kurere, men når flekkene allerede har oppstått så kan det ta rundt 3-6 måneder før de forsvinner helt. Fantastisk.

Jeg har også blitt solbrent, så nå ligner jeg mest på en myglet hummer. Jeg trøster meg med at i og med at jeg nå ser ut på noe som burde evakueres og ikke røres med mindre du har på deg en romdrakt, så vil jeg stå mindre i fare for å bli voldtatt når jeg er tilbake i Oslo. Pluss, det kunne jo vært verre; Jeg kunne hatt en delfin/sommerfugl/tribal-tatovering i korsryggen. Takk gud for at jeg hadde nåleskrekk som 14-åring.

Men ikke misforstå, jeg har det fortsatt ganske fantastisk. Hudproblemene veies nemlig opp av flere andre faktorer;

1. En frokostbuffet på størrelse med stedet jeg kommer fra.
Jeg fikk nesten orgasme da jeg så den. Den inneholder blant annet nachos og en sjokoladefontene!


Jeg forsøkte å lage et bilde til dere for at dere skulle forstå bedre gleden jeg følte da jeg så den, men fant ut at et metaforisk bilde vil ha bedre effekt;



2. Diego.

Diego jobber i en utleiebod nede ved stranden, og han ligner på en persisk surfeprins. Jeg vet han har lyst på meg også, for han prøver alltid å selge meg scuba-lessons, dykkerutstyr og flytemadrasser.




Igjen, et metaforisk bilde av han vil funke bedre.



3. Amerikanere over alt!
Jeg blir med andre ord overøst med komplimenter. Det første noen sa til meg da jeg kom hit var «Your suitcase is awesome!». Jeg visste der og da at dette var et bra sted å være.

4. All inclusive.
Jeg føler meg som en av de damene som blir fetet opp av mannen sin fordi han tenner på det, bare at i mitt tilfelle så er det 15 meksikanere, og ikke en ektemann. Alle er ute etter å fylle på glasset mitt, og gi meg mer mat.







Men det jeg egentlig prøver å si her, ved å gni mine to uker med lykke langt ned i halsen på dere, er at det kan være jeg ikke blogger før om 2 uker. Dere skjønner sikkert at hvis Diego en kveld skulle drikke litt for mye, eller at han bare føler seg litt ensom en dag, så vil jeg være der. Jeg vil være der som en løvinne på en skadet antilope.

-Hanne, som fra nå av må høre lydboken «The 7 habits of highly effective people» av Stephen Covey i skyggen.

På onsdag fikk jeg en mail som inviterte meg til et foredrag om intimleketøy. Med goodiebags og gratis frokost. Mailen inneholdt ord som «banebrytende» og «anale gleder«, to fraseringer jeg helst ikke vil se assosiert med noe annet enn;

1. En ny type banebrytende medisin som gjør at all gass blir transformert til sunne mineraler inne i kroppen, noe som gjør at du slipper å fise noen gang igjen. Laget av tyrkiske Dr. Anale Gleder. Det ville gjort at jeg hadde turt å sove på fly, og jeg kunne faktisk bestilt mat med bønner i og spist det i et rom med andre mennesker uten å måtte bruke masse energi på å undertrykke en fis de neste 3 timene. Verden hadde blitt et bedre sted uten flatulens!

Eller 2. Personen som skrev mailen var dyslektisk og mente egentlig banale gleder, og det hun snakket om var en banebrytende 40-etasjers kake.

Det er nemlig få ting som gjør meg så ukomfortabel som å snakke om sex, og da spesielt «leketøy» som skal brukes i samleie. Bare et par ting kan måle seg;

Brusflasker uten etikett.



Brus med avrevet etikett er som en naken mann i en barnehage; Unødvendig og ekkelt. Brusen mister all sin verdi, og jeg kunne liksågodt drukket kloakkvann som å drikke mer av den flasken.

Mennesker uten selvinnsikt.





Hadde det ikke vært for at jeg var så lykkelig over og nettopp ha blitt invitert til noe med goodiebags, så hadde jeg ikke vurdert å dra en gang. Jeg sa nei, men det var et lite øyeblikk hvor jeg tenkte det hadde vært litt kult. Så kom jeg på den episoden av Trekant hvor hun sexdamen dyttet en massasjestav opp mot pikachuen til Pia, og hvor hinsides flau jeg ble av å se på det, og da var det ikke aktuelt.



Det nærmeste jeg noengang har kommet et sexleketøy var da Actionman og Barbie skulle lage en baby.





Så nei, jeg kommer nok aldri til å dra på et foredrag om intimleketøy.

Jeg føler du tenker; Hva er GALT med Hanne? Ble hun mistet i gulvet som baby?
Og ja, det er veldig mye mulig at det har skjedd. Jeg satser på en blanding av dét og at skolesystemet har feilet meg. Jeg visste blant annet ikke hva mensen var før jeg fikk det, noe som gjorde korpsturen til København den mest traumatiske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Jeg var så full av skam at da jeg kom hjem gikk jeg ut i skogen og satte fyr på alle underbuksene jeg hadde hatt med meg.

Og det er hvordan min første menstruasjon nesten førte til en skogbrann.

-Hanne

Jeg har innsett at veldig mange av innleggene mine handler om mitt dysfunksjonelle forhold til det motsatte kjønn. Jeg har tenkt og konkludert med at det er fordi at så og si alle valg jeg tar baserer seg på om det vil øke eller minske mine sjanser for å få meg kjæreste.

Mitt siste tiltak for å øke sannsynligheten for at en gutt legger merke til meg har vært å begynne på Atkins-dietten, eller LCHF som alle kaller den nå. Low Carb High Fat. Jeg har aldri slanket meg i hele mitt liv, og har egentlig ikke følt behov for det heller, men denne dietten har forfulgt meg som en dårlig pop-up annonse på alle blogger jeg besøker, så jeg ble tvunget til å lese om den. Der sto det at slik jeg spiser er helsefarlig, og slik Atkinsere spiser er sunt.

Her er litt av hva jeg kan og ikke kan spise:

Den går, kort sagt, ut på at du skal kutte så og si alle karbohydrater og spise så mye fett og kjøtt du klarer i stedet.

Så det den egentlig sier er at alt jeg har lært om mat har vært løgn. Det var som å oppdage at julenissen ikke fantes helt på nytt igjen. Nei, det var verre enn det. Det var som å oppdage at julenissen er en voldtektsmann og at han kjører på alle barn som spiser karbohydrater med sleden sin. Karbohydrater har på få uker gått fra å være min beste venn, til å bli min verste fiende. Min nemesis.

Atkins-dietten har også gjort meg skeptisk til andre ting jeg trodde jeg visste. Jeg føler at jeg nå kan bygge muskler av å ligge og se tv, og at jeg forebygger kreft ved å spise blått godteri i solariumet.

I tillegg til å gå gjennom en eksistensiell krise, så har jeg også lest rundt 1200 forumposter om LCHF, for det er helt umulig å vite hva som er lov å spise og ikke. Jeg må være forsiktig når jeg spiser bær, for eksempel. BÆR!

Tacokrydder er også nei-mat, men det har jeg ikke tatt hensyn til av helsemessige grunner. Mental helse, da altså.

Jeg trodde i utgangspunktet ikke at det gikk an å bli lei av fett, men tro meg; det gjør det. Den første uka føltes det som at jeg hadde dødd og kommet til himmelen.

Men så begynte jeg å oppdage ulempene ved det. Både ved maten jeg spiste og hvordan humøret mitt ble av og ikke spise karbohydrater.

Jeg gikk nesten amok i chips-seksjonen på Rimi her om dagen også.

Å begynne på LCHF har egentlig vært slik jeg ser for meg at det føles om du ble født i går og oppdager FRP for første gang; Den ene skuffelsen etter den andre.

Men til tross for lavere vekt, så tror jeg at jeg stopper her. Jeg orker rett og slett ikke mer fett. Karbo-abstinensene tar over for fullt, og har gjort meg om til en premenstruell drage av et menneske. Jeg har også fått noen rare spasmer i øyet. Jeg kaller dem karbospasmer.

Nå skal jeg gå og spise en skive med potet og sukker på, bare fordi jeg kan.

Dr. Atkins kan ta seg en bolle. Bokstavlig talt.

- Hanne

PS: 2 av dere har visst sendt meg brev som ikke har kommet frem, og det er nok fordi dere har feil adresse. Min nye er; Kirkeveien 60, 0368 OSLO. Jeg flyttet jo fra Naken samboer, da hun ble for mye for meg.

Jeg skylder også på karbomangelen for dette elendige innlegget, forresten.

For 2 uker siden ringte Dan fra The Voice meg og spurte om jeg ikke kunne stille som gjest i radioprogrammet hans.

Jeg har prøvd å trøste meg selv med at det i det minste ikke er et tv-program jeg skulle være med i, men jeg kom frem til at i et tv-program så kunne jeg hvertfall se underholdende ut. På tv kan det nemlig være nok og bare virke interessant, man trenger ikke si noe spesielt av verdi.

På radio derimot, må ALT være av verdi. Der nytter det ikke å bare ta på en morsom hatt eller komme uten truse. Der er det bare deg, ordene dine, en overentusiastisk radiovert og mange tusen lyttere.

Det verste er egentlig at jeg ikke har turt å drikke noe i hele dag, i fare for at jeg må tisse mens jeg er på lufta. Har gått greit til nå, men det føles som at jeg har spist sand.

Vær så snill og ikke si at du er skuffet over hvordan jeg høres ut, forresten. Jeg har allerede grått én gang i dag, da jeg innså at kjøleskapet fullt av taco bare var en drøm, og at alt jeg egentlig hadde i kjøleskapet var utgått melk.

PS: Dan tvang meg til å skrive dette innlegget.

Og her er opptaket, for dere som vil høre det. Men du trenger ikke høre det om du forventer at jeg skal være morsom. Jeg er ikke en stand-up komiker, vet dere!

Jeg husker ikke når jeg for første gang oppdaget at gutter var et annet og spennende kjønn, men jeg husker godt hvem det var jeg oppdaget først. Sigbjørn gikk i klassen min, og han klistret seg til hjernen min som herpes hele barneskolen. Bortsett fra en liten periode da, hvor jeg sleit med noen rimelig komplekse følelser for en annen jente i klassen. Det viste seg imidlertid at jeg bare hadde mistolket fascinasjon og misunnelse for en forelskelse, og at det å stirre på puppene til en annen jente ikke nødvendigvis betydde at jeg spilte for det andre laget. Det å lære dette på den harde måten var tidvis veldig traumatisk for en allerede lite tilpasningsdyktig 12-åring.

Uansett. Sigbjørn..

I 6.klasse prøvde jeg alt for å få han til å like meg.
Jeg løy om at jeg hadde en ilder, for å virke mer interresant.

Jeg lo og fniste av alt han sa og gjorde.

Og jeg kjøpte miss sixty-bukse, slik som alle andre jenter med respekt for seg selv.

Jeg hadde også flere dagbøker hvor alt jeg skrev om var Sigbjørn. Jeg fant en igjen i fjor, hvor det sto «EG <3 SIGBJØRN» på alle sidene utenom én hvor det sto «Pikachu utvikler seg kun med thunderstone». Det oppsummerer livet mitt på den tiden perfekt.

Husker ikke historien bak det med Marta, desverre.

Det eneste jeg fikk igjen for alt strevet var et brutalt ninjaspark i trynet, i form av en rangering av alle jentene i klassen hvor poenget var å sette to jenter opp mot hverandre og si hvem de helst ville klint med. Jeg ble sammenlignet med Ingeborg, som var min beste og eneste venninne, og hun var også, for å si det pent, spesiell. Hun var ikke tilbakestående altså, men det at vi pleide å gå i skogen hver dag etter skolen for å besøke Stinky og alle de andre vennene vi hadde funnet opp, tilsier at vi ikke var helt normale heller.

Som om ikke selvtilliten min var lav nok fra før av. En gang skulket jeg skolen fordi ansiktet mitt var for avlangt. Jeg var redd noen skulle oppdage det, og begynne å kalle meg hestefjes.

Mitt verste mareritt:

Men lykken snudde heldigvis! I 6.klasse ble det veldig populært å ha kjæreste, og Marta hadde utnevnt seg selv som klassens matchmaker; en jobb hun tok veldig alvorlig.

Og det som skjedde etterpå er noe jeg har tenkt mye på i ettertid. Jeg var nemlig vitne til denne foruroligende samtalen:

Det var så langt det største og beste øyeblikket i mitt liv. Jeg sov ingenting den natten.

Dagen etter slo han opp med meg.

Det vil si, han sendte Asbjørn til å slå opp for seg, og det var hjerteskjærende. Det var som den gangen det klikka for apekatten Julius og han begynte å kaste avføringen sin på folk. I dette scenarioet var Asbjørn Julius, og jeg var alle barna med knust virkelighetsoppfatning og apebæsj i ansiktet. Jeg trodde aldri jeg skulle elske igjen.

I dag forstår jeg ikke helt hva jeg tenkte på. Jeg mener, han hadde ingen ambisjoner om å bli verken spillutvikler, enhjørningsforsker eller astronaut. Han hørte på hip hop, eide ikke en gameboy og han var sykelig opptatt av Leeds FC. Han var egentlig det motsatte av hva jeg vil ha! Men han var veldig søt, da.

-Hanne

Twitter er i dag fylt opp av mannsjåvinistiske kvinnen-hører-til-på-kjøkkenet-vitser, og greit – jeg syns det er morsomt til tider, men jeg syns også at kvinnedagen har fått et ufortjent dårlig rykte.

8.Mars burde vært som Discovery channels Shark-week. Altså ikke full av blod og innvoller som flyter i vannet, men at det er en skikkelig awesome dag! For den representerer jo faktisk at kvinner for lenge siden valgte å stå opp for seg selv, og kjempe for stemmerett og likestilling. Og er det så teit, egentlig?

Jeg for min del er glad for at det ikke lenger forventes at jeg skal vokse opp og bli husmor. Jeg ville vært elendig til det. I forrige uke besto middagen min av nudler, gulrøtter og ketchup hver dag, og jeg har ved flere anledninger nesten mistet babyer i gulvet. De skal alltid bevege på seg..

Jeg føler mange tror kvinnedagen er dette:

Men egentlig så er den DETTE:

Jepp, det er Hamsleif du ser der.

Så bitch, please.

-Hanne

Forresten; Lik meg på facebook!

Som mange av dere sikkert har sett så er jeg nå nominert i «Norges mest elskede blogg», og det er faktisk ganske stort for meg! Jeg ble ikke en gang invitert til å SE på Blog Awards, derfor ble jeg naturligvis veldig glad da jeg fant ut at jeg nå til og med kunne stemmes på. Nesten like glad som den gangen jeg fikk resept på noen sånne smertestillende med varselstrekant på.

På en annen side så føler jeg meg veldig malplassert. Akkurat som en sånn oransje huskatt som alltid lukter tiss, i en konkurranse med persere.

Jeg er fornøyd med å bare være nominert uansett! Alle 12 fortjener å vinne. Jeg holdt på å få hjerteinfarkt på onsdag da jeg så jeg hadde fått hele 4 stemmer, så jeg la lista for suksess ganske lavt der.

Men okei, videre til noen av spørsmålene deres:

Skole: Medier og kommunikasjon. Etter det gikk jeg ingeniør forkurs, så Sosiologi årsstudium og nå Sykepleie.

Favorittfilm: Napoleon Dynamite.

Favorittbok: Alt fra Erlend Loe. Og Harry Potter-bøkene.

Favoritt-tvserie: The Office og Arrested Development. AD har sluttet å gå, men det var en helskåtens bra serie.

Favorittmusikk: Arctic Monkeys, Arcade Fire og The Smiths.

Favorittmat: Alle former for taco. Enchiladas, tortillas, nachos, burritos., quesadillas. En dag skal jeg tattovere en mais på armen, som skal representere min kjærlighet for nachoschips.

Favorittsex: Jeg hadde egentlig tenkt å ignorere denne, men det er en ting jeg har observert som jeg har lyst til å nevne likevel. Jeg regner med at alle her på et eller annet tidspunkt har sett litt på en pornofilm, og da er det en ganske kjent scene at jenta sitter på huk også skal liksom mannen cumme over henne. Jeg bare ELSKER det fjeset de lager når de sitter der. Det er litt sånn:

Like morsomt hver gang.

Kan du legge ut et bilde av deg selv?

Hvilket tegneprogram bruker du?

Jeg bruker et tegnebrett og Photoshop CS3.

Hva er ditt pinligste øyeblikk?

Kanskje den gangen på Raptus tegneseriefestival i fjor, da jeg møtte det jeg trodde var ei litt lubben jente.

I mitt forsvar så lignet han veldig på en jente.

Eventuelt må det bli den gangen jeg og 2 andre jenter fra klassen på ungdomsskolen bestemte oss for å fremføre dansen i «Eric Prydz – Call on me» på skolens talentkonkurranse. Jeg kan enda huske blikkene fra salen da vi var ferdige. Det så ut som om de nettopp hadde vært vitne til en heftig sado-sexscene mellom deres mor og en sjimpanse.

Hver gang jeg gjør noe flaut, så tenker jeg bare at det kunne vært verre. Jeg har for eksempel en venninne som våknet av sin egen fis på toget.

Værste lærer på skolen?

Denne er enkel! Alle som kjenner meg vet at jeg har en personlig vendetta mot historielæreren min på videregående. Jeg kalte han Adolf Holmen, og han var tvers i gjennom ond.

Jeg fantaserer enda om at han setter seg på en brukt heroinsprøyte, og må bruke resten av sitt liv på å bekjempe HIV og heroinavhengighet, mens han sakte men sikkert ser at livet han hadde faller i grus.

Hvilke superkrefter ville du hatt?

Jeg ville hatt adamantiumsskjelett slik som Wolverine + telekinetiske evner. Da ville jeg vært ustoppelig, og mest sannsynlig havnet i Illustrert Vitenskap for å ha brutt fysikkens regler. Kjendis!

Hvordan hadde du reagert viss jeg (jente 13år) ville tatt bilde med deg når du var opptatt?

Med mindre det jeg var opptatt med var en heftig klinesession med Henrik Thodesen, så hadde jeg blitt kjempeglad!

Ossen går det med kjærligheten?

Har du vært fjortis?

For å si det sånn; Hvis alle fjortiser hadde blitt plassert på en øy i stillehavet, så hadde jeg vært dronningen av den øya. Jeg hadde også vært kongen, statsministeren og presidenten.

Guilty pleasures?

Jeg leser Idawulff.com hver dag. Det har blitt som en såpeopera jeg bare må følge med på. Får Ida kjæreste blir jeg glad. Er Ida lei, er jeg lei. Jeg lærer mye om meg selv der også.

Hvor mange kjærester har du hatt?

Tre. Mitt første forhold varte i 4 mnd, mitt andre i 1 år og mitt siste i 3 år. Så statistisk sett så vil mitt neste forhold vare i 9 år. Jeg blir flinkere og flinkere til å være en kjæreste!

Hva hater du mest ved en person? (for meg er det f.eks smatting. HUFF!)

Smatting kan være veldig irriterende, men ingenting slår personer som bruker «LOL» i dagligtalen. Lol begynte som et koselig akronym for å utrykke glede, men har utviklet seg til å bli et nedsettende skjellsord som tilsier at det du nettopp sa, gjorde eller mente er det dummeste som har skjedd siden Britney giftet seg med K-Fed.

LOL før:

LOL nå:

Jeg spillte i korps akkurat da «LOL» ble populært å si. Det var grusomt.

Det var alt jeg klarte for denne gangen. Skulle gjerne svart på alle, men det hadde tatt mange år å bli ferdig. Husk å stemme på meg HER hver dag, så er dere superhelter! Det er dere uansett altså, jeg føler bare jeg må lure dere til å stemme på meg.

-Hanne

De som bor over oss har en tendens til å få frem det verste i meg, og jeg takler ikke leve slik lenger. Jeg føler at min nærmeste nabo er et diskotek hvor alle tar speed og har masse sex og fester flere dager i strekk. Jeg har måttet ty til stress-spising, og hvis dette fortsetter så kommer jeg til og måtte begynne å trene! Derfor bestemte jeg meg for å skrive et trusselbrev.

Hver lørdag henger de opp en slik plakat nede på oppslagstavla;

Problemet er jo bare at det ikke bare er på lørdagen, det er HVER. DAG.

Så jeg sendte dette;

—–

Dear partypeople on 4th floor.

I don’t know if you’re norwegian, but since your tacky clipart party-invitations always are written in english I assume that you are not. I, on the other hand, am, and here in Norway it is not normal to party all day, every day. We have jobs and school we have to go to, and that autotune-squeeking you call music is making my day 500 times worse that it already was. Just the other day I had to eat a whole bucket of icecream to calm myself down, so I wouldn’t run up there and kick your door down and maul you.

I would really appreciate it if you could just delete all your Akon-inspired songs from your computer, and party somewhere else. Since you were stupid enough to post your picture on the bulletinboard downstairs I now know what you look like, so you should be very afraid. Because of your annoying music I get very little sleep, so I am not mentally stable. I WILL cut you.

Sincerely, Hanne on the 3rd floor.

PS: Please don’t report me to the police. I just want some sleep.

PS2: You know what, report me all you want! I will report YOU for ruining my sleep-pattern and destroying my faith in human-kind. Douchebags.

-Hanne

Jeg liker veldig godt når dere kommer med innspill, og her om dagen spurte Kaia om jeg ikke kunne ha en såkalt spørsmålsrunde. Jeg, som alle andre, liker jo å snakke om meg selv, så det kan jeg selvfølgelig!

Da kan dere spørre om hva enn dere måtte lure på. Hvis dere lurer på noe, da. Jeg kommer til å svare med tekst og tegninger, så det blir ikke så veldig ulikt de andre innleggene mine, bare at dere bestemmer innholdet!

Kjør intevju!

Svarer på spørsmålene i helgen. Hvis jeg ikke får inn noen spørsmål så sletter jeg hele innlegget, også later vi som om dette ikke skjedde.

OG fant nettopp ut at jeg faktisk er nominert til Norges mest elskede blogg, og det er jo egentlig noe av det kuleste jeg har opplevd i år! Ikke det at jeg kan slå Linniiie, men kan jo prøve å ikke tape med glans;

STEM HER!

Forresten, tusen takk til dere som nominerte meg. Jeg er så glad!

EDIT: OKEI, jeg svarer på mandag. Jeg er kronisk for sen, og det gjelder her på bloggen også, desverre.

-Hanne

På torsdag møtte jeg Sofie Frøysaa.

Jeg er alltid litt skeptisk i møte med nye mennesker, fordi det finnes mange syke mennesker der ute. Fikk blandt annet denne meldingen for en stund siden;

Sofie virker normal til nå da, hun viser lite eller ingen tegn til sosiopatiske tendenser. Det er så vanskelig å vite hvem som bare er ute etter kroppen min (for å partere den og legge den i frysa) og hvem som virkelig liker meg. Hvis Sofie faktisk har planer om å drepe meg så er hun veldig flink til å skjule det, og slike skuespillerskills må jeg jo nesten bare respektere uansett!

Jeg blei med henne ut etter å ha sett stand-up showet hennes, som forresten er veldig morsomt, og da fikk jeg også møte Dag Sørås (komiker).

Jeg proklamerte også for hele bordet, som var 6 komikere og jeg, at jeg egentlig var en veldig sympatisk person, hvorpå ingen valgte å kommentere utenom Sofie, som mente at de som sa selv at de var veldig sympatiske ofte var de minst sympatiske. Jeg var helt uenig.

Litt sympatisk må jeg uansett ha vært, fordi hun inviterte meg i bursdagen hennes, hvor jeg skulle få møte hennes nærmeste venner. Det hele utartet seg til å bli en pinlig versjon av «Hanne møter mennesker hun har stalket på internett i flere år – drunk edition!».

Halvor.

Rett før Halvor kom så hadde jeg omtrent styrtet 1 og en halv vin, noe som er mer enn nok til å gjøre meg om til en person du føler deg ukomfortabel med å være i samme rom som. Jeg kjempet veldig hardt for å virke oppegående.

Talkie Walkie

Andre ting som har skjedd i det siste er at jeg forsto hvor mye taco egentlig betyr for meg. For en stund siden kjøpte jeg en kjole som fikk meg til å innse to ting;

1. Former er bare fint om de er på rett steder.
2. Jeg trenger en sånn truse som Bridget Jones og bestemor har.

Dermed gikk jeg til innkjøp av en sånn truse, og jeg sliter litt med å forklare følelsen den gir. Det kjennes ut som at Mike Tyson har brukt mageregionen min som boksepute. Den er med andre ord ikke flittig brukt, men her om dagen var det den eneste rene trusa som var igjen, så den måtte på. Dette var tilfeldigvis samme dagen som jeg skulle lage taco.

Så ja, jeg tok av meg trusa for en ekstra taco. Det var verdt det.

-Hanne