Begynner innlegget med en veldig fin tegning av vår glitrende helt: Robert Pattinson.
Hvis du legger godviljen til så ser du at det er han. Bare at han har blitt overkjørt av en traktor.
Dette er hvorfor jeg lager tegneserier, og ikke portretter.
Jeg skriver dette halvveis i en slags hypnoselignende transe, da jeg etter fem uker i sykehjemspraksis enda ikke har vendt meg til å stå opp klokken seks. Det har fått meg til å innse at begrepet «skjønnhetssøvn» ikke bare er et triks for å få barn til å sove – det er smertefullt ekte! Dette tror jeg er grunnen til at det å gå ut på gaten før kl 07:00 føles som å være en del av en zombieapokalypse.
Det burde være forbudt å tvinge noen til å stå opp før klokken åtte. Akkurat som at det burde være forbudt å kalle barna sine kreative og nyskapende navn. Jeg vet ikke om det er søvnmangelen som gjør det, men jeg har utviklet et veldig spesifikt type hukommelsestap som gjør at jeg aldri husker navnene på de jeg jobber med.
Kanskje det er en form for selvforsvarsmekanisme etter en litt ubehagelig hendelse hvor min håndballtrener, som hadde trent oss i 3 år, ikke husket navnet mitt. På en pokalutdeling. Foran en fullsatt tribune. Hvordan hun kunne unngå å huske meg, med min sprudlende kommunegrå hårfarge og matchende personlighet, er en av livets store gåter spør du meg.
Og apropo gåter, jeg forstår det sånn at noen av dere ikke helt skjønner hvorfor jeg blogger på blogit.no? Det er ganske enkelt – de støtter mine stadig mer frekvente tacomiddager. Jeg kan nå gå på butikken uten å få «Ikke godkjent» på terminalen, og måtte gå og legge tilbake varene i tacohyllen. «Ikke godkjent» gjør meg sint.
Og apropo taco, jeg gikk på det jeg trodde var en date for noen dager siden. Han hadde med en annen jente, og jeg lot likevel som om jeg likte grøssere og lo falskt av alle vitsene hans. Og hennes. Pluss jeg kommer mest sannsynlig til å fylleringe han neste helg.
Alt dette er sant, bortsett fra at jeg liker grøssere. Mummidalen ødela nesten barndommen min.
– Hanne
