Som dere vet kommer jeg fra Kverneland, og etter å ha tilbragt sist helg hjemme måtte jeg på søndagen ta flyet tilbake til Oslo. Og som om det at jeg måtte dra i fra Kverneland (som jeg har sagt før er Norges, og muligens også verdens, beste sted å bo) ikke var nok, så var det også et helt fotball-lag som skulle sjekke inn og gå før meg i sikkerhetskontrollen. Nærmere bestemt Bryne FK.
Først må jeg bare si; De er veldig fine å se på, det er ikke det. De ble sikkert til og med litt irriterte over at jeg måtte stå ved siden av dem og ødelegge balansen av estetisk overlegenhet med min middelmådige kropp og brune flate hår. De har altså utseende gående for seg, men de er absolutt ikke de skarpeste knivene i skuffen. Jeg kunne ha fingerheklet en genser til Keiko på den tiden de brukte på å skjønne hvordan innsjekkingsmaskinen til Norwegian fungerte.
For å bygge videre på kniv-i-skuffe analogien så vil jeg til og med påstå at ”kniv” er å ta litt hardt i. En sånn sløv skei som du mater babyer med vil nok være en mer nøyaktig beskrivelse.
Det morsomste var likevel uten tvil da en av dem satte seg fast i en defekt automatisk dør. Jeg kunne se panikken spre seg over ansiktet hans som aids i Afrika i det døren klampet seg fast om armene hans. Du så det på hele han at han der og da mistet all tiltro til automatiske dører for all fremtid.
Etterpå sto han bare stille i rundt ti minutter med et utrykk som bare kan sammenlignes med Bambi etter at moren ble skutt – en tilstand vi i min vennegjeng bare refererer til som ”Henning”, etter at jeg en gang var så forelsket i en som het Henning at jeg ikke klarte å fungere. Det var patetisk! På en liste over tragiske perioder av livet mitt, ville Henning blitt plassert midt mellom ”Sigbjørn” og ”den gangen jeg løy til alle om at jeg hadde en ilder, slik at de skulle like meg bedre”.
Uansett; til tross for min forkjærlighet for mennesker som setter seg fast i dører, rulletrapper og heiser så klarte jeg, overraskende nok, la være å le. Det var verre den gangen reguleringstannlegen min ved et uhell sa ball i stedet for tann. Han hadde et par år tidligere hatt hjerneslag, og slet fortsatt med ettervirkningene, så det var definitivt ikke ok å le.
Jeg lever i håpet om at jeg en dag kan lære meg å kontrollere følelsene og impulsene mine bedre. Den dagen det skjer er nok den dagen jeg kan begynne å betegne meg selv som voksen.
Svaret på overskriften er forresten 3. Én til å trykke på knappene, én til å si hvilke knapper han skal trykke på, og én til å stå og heie på mens han samtidig blokkerer maskinen ved siden av.
– Hanne
