Det var søndag, og jeg satt på flyplassen og ønsket meg til et bedre sted. Et sted med bobleplast og 1000 tacomiddager som aldri myglet. En gang spiste jeg nemlig restetaco som hadde myglet litt, og dagen etterpå er den verste dagen i mitt liv, tett etterfulgt av den dagen jeg falt ned en foss.
Uansett, jeg er litt nervøs for å fly, fordi til tross for at jeg har tatt fysikk så skjønner jeg ikke hvordan en 1000 tonns-jernboks kan henge i lufta i flere timer. Jeg var derfor litt i min egen iPod-verden da en dame med en kyllingbaguette kom og satte seg ved siden av meg.
Hun gulpet opp en baguettbit på låret mitt. Den eneste forklaringen jeg har på det, er at hun er Norges svar på Tarzan – bare at hun ble ikke oppdratt av apekatter, hun ble oppdratt av fugler. Det var kanskje også derfor hun skulle ut å fly.
Baguettbiten lå bare der på låret mitt som en liten komle. For dere som ikke er født i bibelbeltet: En komle er en grå liten knudrete ball som vi spiser til middag hver søndag på vestlandet. Det ser ut som noen har tygd og fordøyd en potet sammen med litt papp og så gulpet det opp på en tallerken. På østlandet blir det populært sett kalt raspeball.
En gang sølte jeg komle på en dame med bunad. Jeg jobbet en liten periode som servitør på et hotell. En familie kom en søndag inn i matchende bunader for å spise komle, og jeg fikk ansvar for bordet. Jeg prøvde å slå av en liten spøk som refererte til at de hadde på seg bunad, noe som ikke slo an i det hele tatt og som dermed gjorde meg litt nervøs. Jeg tror det var det som forårsaket komle-på-bunad-spetakkelet.
Det hele endte med grining, og damen med komlebunaden måtte trøste meg. Jeg klarer til den dag i dag enda ikke se en bunad uten å tenke på komle – og omvendt. 17.mai er et komlehelvete uten like.
Livet mitt føles til tider som det tv-programmet hvor vi over et visst antall uker følger de kognitivt svekkede menneskene som bor på samme sted. Hva er det det heter igjen? ..Paradise Hotel!
– Hanne
