Jeg husker den tiden hvor jeg delte alt her. Det pleide å være en utløpskanal for alle tanker, følelser og innfall jeg hadde, og jeg savner det. De siste årene har jeg fått flere oppdrag, jeg har gitt ut en bok, tegningen har gått fra å være en hobby til å nesten bli en fulltidsjobb, og livet mitt er ganske forskjellig fra da jeg startet bloggen for 5-6 år siden. Alt dette har gjort at jeg har distansert meg selv fra bloggen og dere sakte men sikkert, men nå vil jeg prøve å rette opp i det.
Jeg vil derfor for første gang på lenge skrive et innlegg uten mål og mening. Jeg håper at det kan fjerne litt prestasjonsangsten rundt å publisere noe nytt. Så nå vil jeg bare skrive alt jeg tenker på om dagen, uten å tenke på oppbygning, tema, tegning/tekst-ratio og sammenheng.
Jeg kan jo begynne med hva jeg driver med om dagen. Jeg drar rundt på signeringer og tvinges til å promotere meg selv på alle plan. Selvpromotering er kanskje det verste jeg vet etter krigsfilmer og slengbukser, men i følge mennesker som kan det er det tydeligvis det viktigste jeg gjør.
Jeg er kanskje naiv, men jeg vil at markedsføring skal fungere slik:
Men det viser seg at det er dette som egentlig er markedsføring:
Jeg skal strengt tatt ikke klage over medieoppmerksomhet og gode anmeldelser, men det å måtte skrive om det selv strider mot alle ting oppveksten min på jantelov-Jæren har lært meg. Jeg er mest komfortabel med å dysse prestasjonene mine ned i grøftekanten, og la andre ta seg av skrytingen.
Skrytingen er noe jeg til og med har gjort meg avhengig av. Jeg er ikke stolt av det, men det å gi ut en bok har vist seg å være en prøvelse for egoet mitt. Dette skylder jeg på Jostein. Han er nemlig det mest støttende mennesket i hele universet, og ingen andre når opp til hans grad av kjærlighet og oppmerksomhet.
Jeg hadde forventet forholdet å stagnere litt med årene, det er jo tross alt fire år siden vi for første gang klina på Klippan-sofaen på det lille rommet mitt i kollektivet, men foreløpig har det gått veldig bra. Og det kommer fra en person som jevnlig pleide å google «monogami+mulig?».
Jeg synes mennesker som har vært i forhold lenge har en så utrolig kjedelig måte å beskrive følelsene sine for hverandre på. Det høres ut som de forteller om hvordan de kom seg gjennom en traumatisk opplevelse.
Jeg mener, det virker jo som de gleder seg til de skal dø og endelig kan slippe å omgås hverandre. Og la meg ikke en gang begynne på medias fremstilling av ekteskapet, en institusjon som ofte blir beskrevet i samme ordlag som et høysikkerhetsfengsel. Kort sagt så syns jeg langvarig kjærlighet har fått et ganske dårlig rykte.
Men jeg skal vente med å uttale meg ordentlig om det før vi har vært sammen i tjue år til. Fire år er tross alt ikke så lenge. Det er likevel lenge nok til at vi i tillegg til å være kjærester nå også har blitt businesspartnere.
Vi bestemte oss for å ignorere den frasen om at du ikke skal blande forretninger og fritid. Jostein er tross alt mye flinkere enn meg til ting som å:
- Svare på mail
- Ringe til folk og be om tjenester
- Si nei
Alle kvaliteter en manager bør ha.
Siden dette viser seg å bli en oppsummering av livet mitt om dagen, så kan jeg jo også fortelle at jeg har møtt mange av dere i det siste, og at det har vært helt fantastisk! Det er skummelt å sitte på utstilling i bokhandlere, men dere har gjort det mye enklere.
Jeg bestemte meg ganske tidlig for å signere bøkene med individuelle tegninger i hver bok, og jeg må innrømme at det er ganger hvor jeg har angret bittert på dette. Interne vitser, for eksempel, er ikke alltid så lett å tegne.
Jeg vil si det har vært en 50/50 fordeling av helt ok og veldig stygge tegninger.
Uansett, ting har gått veldig bra i det siste. Urovekkende bra. Jeg vet ikke helt hvordan man lever et liv som føles så bra.
Nå sitter jeg bare og venter på at noe fælt skal skje. Oppdaterer dere når det skjer.
– Hanne