Jeg er en pingle, det er ikke til å stikke under en stol. Jeg går store omveier for å unngå ungdomsgjenger, jeg kaster opp før berg- og dalbaner og jeg får tvangstanker av at beina ligger utenfor dyna.
Jeg ville mest sannsynlig vært den som døde først i en eventuell apokalypse. Bortsett fra om det var en infeksjonsepidemi, kanskje. Jeg tror jeg fikk i meg alle antistoffene jeg trenger da jeg spiste den burritoen jeg mistet på kantinegulvet i forrige uke..
Mistanken jeg allerede hadde om at jeg generelt sett var litt svakere enn alle andre ble bekreftet i arbeidsuken i niende klasse. Arbeidsuken har det ryktet på seg for å knuse alle barns drømmer i tusen små biter, og den var intet unntak for meg.
Dette skjedde faktisk med meg en gang, under bedriftsbesøk i syvende klasse. Han som var ansvarlig for å vise meg Kverneland Rør hadde egentlig ikke tid til meg, så han plasserte meg bare foran en tv, og satte på en tre timer lang film av et fjernstyrt kamera som kjørte rundt i et rør full av avføring. Det er den 4. mest forstyrrende tingen jeg har opplevd i mitt liv. Hakket mer traumatisk var likevel min arbeidsuke i barnehage.
Barn er som onde små roboter, og deres underutviklede sans for empati jobber til all tid til deres fordel. De spaner ut din største usikkerhet og bryter deg ned som en katt i en mikrobølgeovn. Takket være pizzaen jeg spiste til frokost den morgenen fant de min allerede første dagen.
Min usikkerhet angående tannreguleringen og mat som tidvis festet seg i den manifesterte seg som en konstant foss av neseblod og skam. Neseblod var noe jeg hadde slitt med i mange år tidligere, men jeg hadde alltid klart å snu det om til noe positivt ved å si til Hege at det bare betydde at jeg hadde tynne blodårer og hun hadde tjukke. Barnehagebarna kjøpte ikke den.
En av tantene fortalte meg at hvis barna prøvde å være slemme så skulle jeg bare le det bort, og så ville de gå lei. Det hun ikke tenkte på var at neseblodet fungerte som en varsellampe for sårbarhet.
Og det er hvordan jeg endte opp med å bli mobbeofferet i en barnehage jeg ikke en gang gikk i, 9 år etter barnehagealder. Jeg prøvde et øyeblikk og flytte oppmerksomheten bort fra meg og over på en liten baby med helt firkantet hode, men solidariteten blant barna var for stor.
I ettertid så innser jeg jo at det var galt. Det jeg burde gjort var og kalt han Frode Kommode, da dette ville spilt både på at hodet hans var møbel-formet og at navnet hans rimer på kommode. ”Firkant-Frode”, Hanne? Virkelig? Skulle trodd du ble oppdratt i en sekt som forbannet kreativitet.
PS: Taco er ikke sexy-mat.
PS2: Det verste med alt det jeg skrev ovenfor er at jeg ikke før nå innser hvor stor rolle mais har spilt for min utvikling.
– Hanne
Pingback: Lyder, stemmer og angst « Nattehauk()
Pingback: gallstone removal()
Pingback: Mobile codes()
Pingback: betainvites.com()