For noen uker siden laget Jærbladet, lokalavisen på mitt hjemsted, en sak om en kjær venn av meg: Måken som bor utenfor jobben min.
Hjemmesykepleien i Klepp kommune har kontor i et bygg kalt Sirkelen, og det er her jeg jobber i sommer. Det har vært vanskelig å integrere meg selv i et allerede veldig etablert jobbmiljø, hvor lunchsamtalene ofte dreier seg om enten: barn, ting barn gjør, hvordan det er å være gravid med et barn, støtteordninger, barnehager eller skolefritidsordning. Dette er temaer jeg har svært lite erfaring med selv, så her har måken virkelig gjort ting enklere for meg.
Om samtaler har sporet av til temaer jeg ikke vet noe om, som ekteskapsproblemer eller opprøret i Syria, så har jeg alltid kunnet dra det i land med måken. Den var noe alle kunne litt om, og alle hadde egne erfaringer med. Disse erfaringene inkluderte ofte berettelser om måkevold og nesten-hjerteinfarkt, men likevel.
De blomstene som omga reiret til måken ble nemlig etter hvert så høye at måken ikke var synlig fra utsiden. Måken var likevel veldig overbeskyttende ovenfor barna sine, så om du gikk litt for nær potten så breiet hun seg ut som en ballong på en høytrykkspyler. Det var slik vi møttes for første gang.
Som i alle romantiske komedier så startet også denne relasjonen med bittert hat og forakt, men utviklet seg etter hvert til å bli et nært ensidig vennskap. Mest på grunn av måkens innflytelse på min sosiale status på kontoret, vel og merke.
Men en morgen var måken borte, og den fredelige blomsterpotten som tidligere var hjemmet til måkemamma og måkebarna var nå et brutalt kriminalåsted.
Ingen vet helt hva som har skjedd med måkebarna, men Mamma-måken har forlatt redet og ingen har sett henne siden. ..Med mindre hun er en av de andre måkene som flyr rundt der. Jeg vet ikke om det er rasistisk og si, men alle måker ser like ut for meg.
Jeg vil uansett bare si: Du var en stor del av livet mitt, og jeg savner deg allerede! Vårt beste minne sammen må ha vært da den ambulansen kjørte forbi, og du ble så oppskaket at du glemte hvordan du kunne fly, og jeg begynte å le, så du bæsjet på bilen min mens jeg spiste lunch.
Du likte potteplanter og å hyle på forbipasserende, og du hatet biler. Du var hvit, og barna dine var grå. Håper du har det bra nå, Ninja-måke! Måtte barna dine hvile i fred.
PS: Hot tips til Jærbladet: Far informerte meg om at det var noen måker som hadde lagt egg utenfor hans jobb også. Jeg tillot meg å lage et førsteutkast av saken:
Tror det kan ha forsidepotensiale.
PS 2: Hvis det et menneske som er ansvarlig for å ha drept ungene til ninja-måken så har jeg bare én ting å si: Du kan se frem til et langt og ensomt liv uten venner og familie, for DU KOMMER TIL Å DREPE DEM ALLE, DITT PSYKOPATMONSTER!
– Hanne