Jeg har innsett at veldig mange av innleggene mine handler om mitt dysfunksjonelle forhold til det motsatte kjønn. Jeg har tenkt og konkludert med at det er fordi at så og si alle valg jeg tar baserer seg på om det vil øke eller minske mine sjanser for å få meg kjæreste.
Mitt siste tiltak for å øke sannsynligheten for at en gutt legger merke til meg har vært å begynne på Atkins-dietten, eller LCHF som alle kaller den nå. Low Carb High Fat. Jeg har aldri slanket meg i hele mitt liv, og har egentlig ikke følt behov for det heller, men denne dietten har forfulgt meg som en dårlig pop-up annonse på alle blogger jeg besøker, så jeg ble tvunget til å lese om den. Der sto det at slik jeg spiser er helsefarlig, og slik Atkinsere spiser er sunt.
Her er litt av hva jeg kan og ikke kan spise:
Den går, kort sagt, ut på at du skal kutte så og si alle karbohydrater og spise så mye fett og kjøtt du klarer i stedet.
Så det den egentlig sier er at alt jeg har lært om mat har vært løgn. Det var som å oppdage at julenissen ikke fantes helt på nytt igjen. Nei, det var verre enn det. Det var som å oppdage at julenissen er en voldtektsmann og at han kjører på alle barn som spiser karbohydrater med sleden sin. Karbohydrater har på få uker gått fra å være min beste venn, til å bli min verste fiende. Min nemesis.
Atkins-dietten har også gjort meg skeptisk til andre ting jeg trodde jeg visste. Jeg føler at jeg nå kan bygge muskler av å ligge og se tv, og at jeg forebygger kreft ved å spise blått godteri i solariumet.
I tillegg til å gå gjennom en eksistensiell krise, så har jeg også lest rundt 1200 forumposter om LCHF, for det er helt umulig å vite hva som er lov å spise og ikke. Jeg må være forsiktig når jeg spiser bær, for eksempel. BÆR!
Tacokrydder er også nei-mat, men det har jeg ikke tatt hensyn til av helsemessige grunner. Mental helse, da altså.
Jeg trodde i utgangspunktet ikke at det gikk an å bli lei av fett, men tro meg; det gjør det. Den første uka føltes det som at jeg hadde dødd og kommet til himmelen.
Men så begynte jeg å oppdage ulempene ved det. Både ved maten jeg spiste og hvordan humøret mitt ble av og ikke spise karbohydrater.
Jeg gikk nesten amok i chips-seksjonen på Rimi her om dagen også.
Å begynne på LCHF har egentlig vært slik jeg ser for meg at det føles om du ble født i går og oppdager FRP for første gang; Den ene skuffelsen etter den andre.
Men til tross for lavere vekt, så tror jeg at jeg stopper her. Jeg orker rett og slett ikke mer fett. Karbo-abstinensene tar over for fullt, og har gjort meg om til en premenstruell drage av et menneske. Jeg har også fått noen rare spasmer i øyet. Jeg kaller dem karbospasmer.
Nå skal jeg gå og spise en skive med potet og sukker på, bare fordi jeg kan.
Dr. Atkins kan ta seg en bolle. Bokstavlig talt.
– Hanne
PS: 2 av dere har visst sendt meg brev som ikke har kommet frem, og det er nok fordi dere har feil adresse. Min nye er; Kirkeveien 60, 0368 OSLO. 🙂 Jeg flyttet jo fra Naken samboer, da hun ble for mye for meg.
Jeg skylder også på karbomangelen for dette elendige innlegget, forresten.
