Da jeg var 11 hadde jeg alt jeg kunne ønske meg: En fantasivenn jeg kunne leke med og en lillebror jeg kunne banke. Likevel følte jeg det var noe som manglet. Etter nøye gjennomtenking fant jeg ut at det var en hund jeg trengte! Det viste seg da etter hvert, etter at Mor hadde utrykt sin bekymring for møblene og rensligheten i hjemmet (Mor har udiagnosert vaske-OCD), at det egentlig var en hamster jeg trengte. Og ikke så lenge etterpå var vi på veg til å kjøpe mitt første kjæledyr.
Jeg tror ikke en gang fødselen av min førstefødte kommer til å klare å gi meg den gleden jeg følte den dagen. Det var kanskje et dårlig eksempel, da fødsler er morbide og dramatiske, men se for dere at jeg fikk evnen til å fly pluss en katt/maskingevær-krysning av en sidekick, og fikk i oppdrag og bare flyve rundt og se tøff ut. Ikke engang DEN gleden kan overgå det å få min første hamster.
Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg kallte henne Bianca etter filmen «Bernhard og Bianca».
Ingenting Bianca gjorde kunne gjøre meg sint. Hun beit, klorte, stakk av og holdt meg våken hele natten ved å løpe i hjulet, men hun var fortsatt det beste som noengang hadde hendt meg. Ikke en gang da hun kom i puberteten og utviklet en massiv pung sluttet jeg å være glad i henne.
Det var så klart en påkjenning å finne ut at den lille jenta mi slettes ikke var ei lita jente, men jeg godtok henne for det hun var; en transe! Og hun var den mest forståelsesfulle transehamsteren i hele verden. Hun støttet meg gjennom de tidene hvor det å kidnappe Sigbjørn, min store barndomsforelskelse, og tvinge han til å like meg virket som eneste utvei.
Vi lekte også mange morsomme leker, blandt annet:
Det var gøy helt til en dag Bianca fant opp en ny, ikke fullt så morsom lek; Stiv hamster.
Bianca var død.
Jeg grein i mange timer etter at hun døde. Til og med mange måneder senere kunne jeg få tårer i øynene da jeg tenkte på henne. Hun var en spesiell liten hamster, og ikke bare spesiell på den måten at hun var kjønns-forvirret og muligens en smule retardert, men hun var mitt første kjæledyr og jeg ble så glad i henne. Jeg er sikker på at hjertet hennes var like stort som ballene.
I flere år prøvde jeg å erstatte henne, men verken Daisy, Todd, Hamsleif, Hamsleif 2, Hamsleif 3, Pjusken, Katrine eller Kåre kunne fylle tomrommet Bianca lagde i hjertet mitt.
PS: Ingen hamstere ble skadet i løpet av mine 6 +- år som hamstereier. Eller, det at Hamsleif 2 valgte å slenge seg selv ned trappen kan vel regnes som en skade, men det var ikke min feil. Så det teller ikke.
-Hanne
