Etter Blog Awards er dette noe jeg har måttet gjennomgå mye den siste tiden, og jeg kan nå trygt si at du blir aldri vant til det, og det føles like unaturlig og falskt hver gang.
2. Min evne til å ødelegge for meg selv
Jeg utsetter alt som kan utsettes, og dette gjør jeg til tross for at jeg vet at det bare gjør ting tjue ganger verre for meg selv i fremtiden. Men jeg tar virkelig ingen hensyn til fremtids-Hanne i det hele tatt. Faktisk så føles det litt som om underbevisstheten min hater henne, og vil henne alt vondt.
Jeg har også en tendens til å utsette meg selv for andre meningsløse ting som bare forverrer livskvaliteten. Som å spise salat,
høre på the Black Eyed Peas,
eller ikke sjekke når bussen går før jeg går ut av huset.
3. Mennesker som får barn.
Det må sies at jeg elsker barn, så lenge de ikke gråter eller kommenterer at vi har like klær. De kan være søtere enn baby-marshmellows med sukker på. Det jeg er skeptisk til er når folk romantiserer det å føde! Jeg nekter å tro at dette er en vakker opplevelse:
Jeg kom ved et uhell til å se på mitt eget underliv i et håndspeil en gang, og det lignet på et sjømonster, eller en ond kjøttetende plante. Jeg vil ikke en gang tenke på hvordan det ser ut der nede etter å ha presset ut et helt menneske!
4. Mennesker som trener.
Dette er et annet aspekt av livet som blir grovt romantisert, spesielt på Facebook. La oss være helt ærlige her; Trening i seg selv er langt i fra fantastisk. Det er rake motsetningen av å ha det bra. Det er en grunn til at 40% av befolkningen ser ut som at de har blitt bitt av en radioaktiv hval.
Så når du skriver dette;
Så skjønner alle at du egentlig mener dette:
– Hanne