Før jeg begynte på skolen hadde jeg én venn. Hun het Hege og var to år yngre enn meg, og vi var uadskillelige. Vi tilbragte hvert sekund av dagen sammen, og vi skulle være bestevenner for alltid!
Dynamikken i mitt og Heges forhold var skeivere enn Blomster-Finn og Jan Thomas til sammen; jeg hadde absolutt all makt og stemmerett på alt, og Hege hadde ingenting hun skulle ha sagt. Jeg var med andre ord sjefen av vennskapet. Eller jeg var mer enn bare en sjef – jeg var Heges personlige Hitler.
Husker spesielt da hun holdt på å lære å sykle, og Heges far klart og tydelig hadde sagt at hun ikke fikk sykle uten at han var der.
Hver gang Hege ikke gjorde som jeg ville, så truet jeg med å gå hjem. Det var min AG-3 og det funket hver gang.
Det viste seg imidlertid at Hege aldri hadde lært seg hvordan bremsene på sykkelen fungerer, så jeg føler egentlig at følgende hendelse var litt hennes egen feil.
Det hele endte med at hun måtte sy noen sting i haken.
Det er ikke en gang det verste jeg gjorde. Da Pog var populært fikk Hege noen utrolig fine glitrepogs fra tanten sin. De var rosa med enhjørninger og feer på, og det var de fineste pogene jeg noengang hadde sett! Så jeg stjal dem.
Da Hege begynte på skolen fikk hun seg en ny venn. Hun het Tove, og jeg så henne umiddelbart som en trussel som måtte elimineres. Jeg gjorde da som en hver stereotypisk manipulerende bestevenn ville gjort; Jeg lurte henne til å tro at Tove var Voldemort selv. Hun hadde ikke sjangs mot meg. Jeg var en rabiat T-Rex mens hun var en skadet shetlandsponni på ukjent territorie.
Det endte godt da! Etter noen år på skolen fikk jeg meg, mot alle odds, en venn på min egen alder. Da kunne jeg la Hege gå, så hun kunne finne seg en bedre bestevenn som ikke stjal pog av henne når hun var på do.
Jeg syns vi skal se på dette tilfellet som en advarsel mot å ikke gi meg noe form for reell makt over noe som helst. Jeg er åpenbart ikke i stand til å takle det som en rasjonell og sivilisert person. Husk det, hvis jeg noen gang stiller til valg.
– Hanne
