Jeg husker ikke når jeg for første gang oppdaget at gutter var et annet og spennende kjønn, men jeg husker godt hvem det var jeg oppdaget først. Sigbjørn gikk i klassen min, og han klistret seg til hjernen min som herpes hele barneskolen. Bortsett fra en liten periode da, hvor jeg sleit med noen rimelig komplekse følelser for en annen jente i klassen. Det viste seg imidlertid at jeg bare hadde mistolket fascinasjon og misunnelse for en forelskelse, og at det å stirre på puppene til en annen jente ikke nødvendigvis betydde at jeg spilte for det andre laget. Det å lære dette på den harde måten var tidvis veldig traumatisk for en allerede lite tilpasningsdyktig 12-åring.
Uansett. Sigbjørn..
I 6.klasse prøvde jeg alt for å få han til å like meg.
Jeg løy om at jeg hadde en ilder, for å virke mer interresant.
Jeg lo og fniste av alt han sa og gjorde.
Og jeg kjøpte miss sixty-bukse, slik som alle andre jenter med respekt for seg selv.
Jeg hadde også flere dagbøker hvor alt jeg skrev om var Sigbjørn. Jeg fant en igjen i fjor, hvor det sto «EG <3 SIGBJØRN» på alle sidene utenom én hvor det sto «Pikachu utvikler seg kun med thunderstone». Det oppsummerer livet mitt på den tiden perfekt.
Husker ikke historien bak det med Marta, desverre.
Det eneste jeg fikk igjen for alt strevet var et brutalt ninjaspark i trynet, i form av en rangering av alle jentene i klassen hvor poenget var å sette to jenter opp mot hverandre og si hvem de helst ville klint med. Jeg ble sammenlignet med Ingeborg, som var min beste og eneste venninne, og hun var også, for å si det pent, spesiell. Hun var ikke tilbakestående altså, men det at vi pleide å gå i skogen hver dag etter skolen for å besøke Stinky og alle de andre vennene vi hadde funnet opp, tilsier at vi ikke var helt normale heller.
Som om ikke selvtilliten min var lav nok fra før av. En gang skulket jeg skolen fordi ansiktet mitt var for avlangt. Jeg var redd noen skulle oppdage det, og begynne å kalle meg hestefjes.
Mitt verste mareritt:
Men lykken snudde heldigvis! I 6.klasse ble det veldig populært å ha kjæreste, og Marta hadde utnevnt seg selv som klassens matchmaker; en jobb hun tok veldig alvorlig.
Og det som skjedde etterpå er noe jeg har tenkt mye på i ettertid. Jeg var nemlig vitne til denne foruroligende samtalen:
Det var så langt det største og beste øyeblikket i mitt liv. Jeg sov ingenting den natten.
Dagen etter slo han opp med meg.
Det vil si, han sendte Asbjørn til å slå opp for seg, og det var hjerteskjærende. Det var som den gangen det klikka for apekatten Julius og han begynte å kaste avføringen sin på folk. I dette scenarioet var Asbjørn Julius, og jeg var alle barna med knust virkelighetsoppfatning og apebæsj i ansiktet. Jeg trodde aldri jeg skulle elske igjen.
I dag forstår jeg ikke helt hva jeg tenkte på. Jeg mener, han hadde ingen ambisjoner om å bli verken spillutvikler, enhjørningsforsker eller astronaut. Han hørte på hip hop, eide ikke en gameboy og han var sykelig opptatt av Leeds FC. Han var egentlig det motsatte av hva jeg vil ha! Men han var veldig søt, da.
-Hanne
Pingback: I've said that least 4409482 times()
Pingback: Google()